Et antiklimaks

Statsministeren er død. Skutt. Ti minutter over midnatt 1 mars 1986 kom nyheten om drapet på Olof Palme. Det rystet Sverige, men tiltrakk seg også enorm oppmerksomhet i andre land.

Palme spilte en sentral rolle i svensk politikk fra midten av 1950-tallet, ble partileder i 1969 og var statsminister fra 1969 til 1976 og fra 1982 til 1986.

Palme ble født i overklassen, men valgte arbeiderbevegelsen. Mange eldre medlemmer i Det sosialdemokratiske partiet var ikke komfortable med hans bakgrunn og hans til tider litt akademiske stil. På den annen side var det på den beste stockholmske «vestkant» folk som så Palme som en klasseforræder.

Kontroversiell

Palmes kritikk av amerikansk krigføring i Vietnam, støtte til den tredje verden, en ny, mer rettferdig økonomisk verdensorden og på 1980-tallet kampen mot atomvåpen, gjorde ham til verdenskjendis.

Hjemme ble han likt av dem som delte troen på det han kalte demokratisk sosialisme, og mislikt av dem som så en fare i hvordan Sverige ble reformert, med Palme som en drivkraft. Han var en svært polariserende politiker også i kraft av sitt språk. Så selvfølgelig – det var hat, også.

Drapet sjokkerte Sverige. I løpet av de tre ukene som fulgte besøkte 44 prosent av stockholmerne åstedet for drapet. Det var demonstrasjoner både i Sverige og i utlandet.

Landesorg ble erklært i Nicaragua og Tanzania. I Oslo samlet 10.000 mennesker seg for å minnes og hylle Palme. I begravelsen i Stockholm fulgte 100.000 mennesker Palmes båre.

De mange sporene

Det tok 34 år før drapet på statsministeren nå skal regnes som oppklart og etterforskningen avsluttes. Gjennom årene har ulike etterforskningsteam fulgt forskjellige hovedspor. Først ute var det såkalte «kurdersporet» som pekte mot den kurdiske militære/politiske organisasjonen PKK.

Det er også et «politispor» og et «Sør-Afrika-spor». Samt et «KGB-spor». Og enda flere. Den sosialt belastede og alkoholiserte Christer Pettersson ble til slutt utpekt som drapsmannen, og han ble dømt for drapet i tingretten, men senere frikjent i lagmannsretten.

På en pressekonferanse i dag ble Stig Engström, som under hele etterforskningen har vært kjent som «Skandiamannen», utpekt som drapsmannen, men det ble ikke presentert noen «smoking gun».

Antiklimakset

I stedet for tekniske bevis ble det presentert en kjede av indisier, de sterke koblingene som fantes på åstedet og Engstrøms deltakelse i Palme-fiendtlige kretser.

Det blir også avvist at Engström var en del av en konspirasjon.

Siden tiltalte er død, er det imidlertid ikke tatt ut noen anklager, og han kan heller ikke forsvare seg. Etterforskningen skal avsluttes.

Bevisene er imidlertid svært svake. Dagens pressekonferanse ble derfor et antiklimaks – og nok en påminnelse om hvor dårlig håndtert etterforskningsarbeidet har vært fra første øyeblikk.

Det faktum at det ikke ble foretatt noen reell åstedsundersøkelse på selve drapsnatten, er for eksempel helt uforståelig. Eller at tidligere etterforskningsgrupper ikke har fattet interesse for Skandiamannen – til tross for en rekke uklarheter om hans handlinger og tidligere vitnemål.

Ikke et endelig punktum

Før dagens offentliggjøring var det et sterkt håp om at drapet på Olof Palme ville være definitivt løst, og Sverige endelig kunne legge tragedien bak seg.

Riktignok har følelsen av et nasjonalt traume blitt mindre med tiden. De mange svensker som ikke engang var født da skuddene i hjørnet Sveavägen-Tunnelgatan falt, er ikke påvirket på samme måte som dem som våknet opp til nyheten om at statsministeren er skutt.

Likevel har gjerningen og spekulasjonene om gjerningsmannen eller gjerningsmennene i mer enn tre tiår vært et tilbakevendende tema i den svenske offentligheten.

Ikke minst for Palme-familien hadde det vært godt å kunne sette et endelig punktum for saken.

Slik ble det ikke.

I stedet ble det en slutt etterfulgt av tre punktum ...