Replikk

Et annet kjønn

Trygghet er erstattet av uro for foreldre til barn som føler seg som et annet kjønn enn det de er født som.

Elin Corneliussen

Sunn fornuft tilsier at større åpenhet rundt kjønnsinkongruens fører til at flere søker hjelp, skriver forfatter av replikken, Elin Corneliussen. Hun har et barn med kjønnsidentitet som skiller seg fra det kjønnet barnet var født med.

Som foreldrerepresentant i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) har jeg den siste tiden opplevd et ras av henvendelser fra fortvilte foreldre.

De forteller om modige ungdommer som åpent har forkynt for verden hvem de er, opplever at tilbudet om helsehjelp fra dyktige private behandlere har blitt revet vekk. Foreldre som de senere årene har senket skuldrene fordi barna deres endelig har fått den hjelpen de trenger, opplever at tryggheten er erstattet av uro.

Hvis det å løfte deres stemmer er å være aktivister så bærer vi merkelappen med stolthet.

Det overrasker oss derfor at HBRS, Harry Benjamin Ressurssenter, som kjemper for den samme pasientgruppen som PKI ikke får de samme telefonene.

I kronikken ”Kjønnsskifte i en fei” beskriver de tvert imot at henvendelsene deres kommer fra personer som angrer på behandlingen heller enn fra de pasientene som i dag ikke får tilgang til kjønnsbekreftende helsehjelp.

De kontaktes kanskje ikke av de mange pasientene som har opplevd behandlingen ved den nasjonale behandlingstjenesten for transseksualisme NBTS for dårlig? De treffer kanskje sjeldent de pasientene som har opplevd diskriminering fra helsepersonell ved NBTS?

Disse pasientene hører vi fra daglig. Hvis det å løfte deres stemmer fram til helsemyndighetene er å være aktivister så bærer vi merkelappen med stolthet.

Den nasjonale behandlingstjenesten og HBRS har begge uttrykt bekymring for økningen i pasienter som oppsøker helsehjelp for kjønnsinkongruens. Det vi opplever som et positivt uttrykk for et åpnere og mer inkluderende samfunn opplever HBRS som skremmende. «Ingen vet hva utviklingen skyldes» slår de fast i kronikken. Dette er imidlertid ikke riktig.

Det overrasker oss derfor at HBRS ikke får de samme telefonene.

Sunn fornuft tilsier at større åpenhet fører til at flere søker hjelp. Vi trenger imidlertid ikke bare å lene oss på sunn fornuft, men finner støtte i forskning som viser at mellom 0,39 og 2,7 prosent av befolkningen har en kjønnsidentitet som skiller seg fra det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen.

Dette tilsier at over 20 000 personer i Norge kan oppleve kjønnsinkongruens. Da blir det kanskje litt underlig å beskrive de 359 henvendelsene til NBTS i 2019 som dramatisk?

En prosentvis økning er alltid stor når tallene er små. Det er rimelig å anta at man tidligere opplevde en økning fra en til ti pasienter (tidobling!) som dramatisk, men tallet er likevel lavt. Det er også nyttig å vite at ny forskning viser at ungdommene som henvises i dag har like mye dysfori (kroppslig ubehag) som tidligere generasjoner, og at de ikke er mer rammet av psykiske lidelser enn før.

HBRS er bekymret for endringene Helsedirektoratet foreslår, og er redd for at disse skal føre til at flere pasienter blir feilbehandlet. Så langt er det dokumentert fem pasienter som har angret på behandlingen de har fått i Norge.

Vi støtter HBRS i at alle disse tilfellene er alvorlige, og at det trolig er mørketall. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon på den påståtte økningen i personer som angrer på behandling, og beskrivelsene av angrerne er derfor anekdotiske og lett å misbruke.

Foreldre opplever at tryggheten er erstattet av uro.

Selv om vi er uenige i virkemidlene er vi likevel sikre på at HBRS i likhet med PKI ønsker et kvalitativt godt behandlingstilbud.

For oss innebærer dette en tjeneste hvor ungdommene våre tas på alvor, hvor de slipper å oppleve krenkende behandling, hvor det er rom for å utforske nyanser, tvil og ambivalens, og hvor de får tilgang til individuell og relevant medisinsk hjelp når det er nødvendig.

For å lykkes med dette er vi sikre på at hovedanbefalingene fra Helsedirektoratet er rett medisin.