Kronikk

Et angrep på nabolaget

Den brutale utkastelsen av familien Jama har vist oss hvor hjerteløs politikken er. Men det er ikke for sent å snu.

Mohamed Jama og kona Amina Suleiman ble sammen med sine fem barn kastet ut av leiligheten på Tøyen av bevæpnede politifolk.

Hvis det å sende politi for å gjøre en familie hjemløse anses som den beste løsningen, er noe veldig galt, skriver kronikkforfatterne. Bildet ble tatt da familien på Tøyen ble kastet ut av leiligheten.

Foto: Bjarte Breiteig

Boligpolitikken må bidra til å få folk over i egne boliger, ikke være levekårsfeller for livet.

Tøyen er et område som statistisk har så store levekårsutfordringer at det er satt inn et pågående områdeløft. Samtidig blir det stadig mer populært og boligprisveksten i nabolaget er blant de høyeste i hele landet.

Mandag 8. februar ble Mohamed Jama, kona Amina Suleiman og deres fem barn kastet ut av en kommunal leilighet på Tøyen av namsmannen, med bistand fra bevæpnet politi.

De ble satt på gata og bedt om å søke nødbolig.

Det er ikke slik at man kan sette hensynet til disse barnas beste til side.

To av barna i familien måtte logge av hjemmeskolen og fikk en halv time til å forlate hjemmet sitt. Det minste barnet var heldigvis på fysisk skole og slapp å oppleve dette.

Men heller ikke han hadde noe hjem å gå til da skoledagen var over.

Dette har skapt et enormt engasjement både i nabolaget og etter hvert i hele landet.

Den vanskelige oppgaven med å forsvare utkastelsen har falt på bydelsdirektør Tore Olsen Pran. Hans svar er å sette denne ene familien opp mot andre familier i kommunal boligkø:

«Det er mange svært sårbare beboere i vår bydel og vi har et begrenset antall kommunale boliger. Mange sårbare familier uten nettverk og ressurser står i boligkø i bydelen», sa Pran til VG søndag.

Det er behov for en umiddelbar reaksjon på en akutt situasjon.

Bydelsdirektøren har selvsagt rett når han påpeker at det er for få kommunale boliger i forhold til behov. Dette er en reell utfordring som vi deler uroen over.

Men det er ikke slik at man kan sette hensynet til disse barnas beste til side fordi det også finnes andre barn med behov.

Vi må klare å finne bedre svar på utfordringen enn det som skjedde forrige mandag. Hvis det å sende politi for å gjøre en familie hjemløse anses som den beste løsningen på at det er for få kommunale boliger i bydelen, er noe veldig galt.

Det er heller ikke lett å forstå at bydelsdirektørens planlagte reduksjon av antall kommunale boliger i området, som presentert i saken «Boligsosiale utfordringer i Bydel Gamle Oslo», er det beste svaret på den umiddelbare utfordringen.

Boligpolitikken må bidra til å få folk over i egne boliger, ikke være levekårsfeller for livet.

Den største utfordringen Pran peker på, uten å egentlig adressere, er den vi egentlig må ta tak i. Bydelsdirektøren sier at det er mange svært sårbare beboere og familier i bydelen som står i boligkø, og som er uten nettverk og ressurser.

Dette blir fremsatt på en måte som mer enn antyder at familien Jama ved å ha nettopp nettverk og ressurser, har en urettferdig fordel overfor andre i boligkø. Og at det er bydelens plikt å utligne denne i rettferdighetens navn.

Tvert imot må vi forsøke å forstå hva det er som utgjør fordelen, og samtidig sikre at flere sårbare familier får samme tilgang på nettverk og ressurser. Hvis ikke har vi et system som straffer de som bygger tilhørighet i nabolaget. I et slags misforstått ønske om å yte likhet for alle.

Et nabolag som dette kommer ikke av seg selv.

Det første familien gjorde da de fikk politiet på døra, var å kontakte sine gode naboer. Både far og sønn er aktive i Tøyen Sportsklubb.

Mange barn, unge og voksne er blitt kjent med familien blant annet gjennom engasjementet deres i nabolaget.

Et annet navn på «nettverk og ressurser» i dette tilfellet blir da nabolag. Mohamed Jama og familien har sluppet å møte denne situasjonen alene. Fordi de er en del av et nabolag. Et nabolag hvor det er lett å engasjere seg og bygge nettverk.

Men et nabolag som dette kommer ikke av seg selv. Fellesskap handler om sosialt lim, tillit til hverandre, og tillit til samfunnet. Og om vi ser stort på det. Det vi kan kalle for samfunnskontrakten. Vi er i dette sammen.

Dette er noe som møysommelig har blitt bygd opp gjennom flere år der områdeløft og et engasjert nabolag gjensidig har forsterket hverandre.

Vi kan ikke redusere antallet kommunale boliger i nabolaget ved å kaste ut våre naboer.

Det er derfor trist at vi opplever en boligpolitikk og kommunal boligforvaltning som daglig motvirker den innsatsen vi legger ned i nabolaget vårt.

Årsaken til at familien Jama i dag er hjemløse er at de tjente 15 000 kroner for mye til å ha rett til kommunal bolig. Samtidig er familiens situasjon slik at de etter alt å dømme igjen vil komme under inntektsgrensen i 2021.

Dette er en problemstilling vi kjenner godt. Det er mange som får en plattform for å bygge nettverk og legge grunnlaget for sosial mobilitet på Tøyen. For så, i neste omgang, å bli straffet ved å miste boligen og bli presset ut fra nabolaget, når ting begynner å falle på plass.

Familien Jama er langt fra de første.

Det er utelukkende positivt at bydelsdirektør Tore Pran peker på behovet for en diskusjon om den sosiale boligpolitikken og at både ordfører Marianne Borgen (SV) og byråd for arbeid, integrering sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap), lover en helhetlig gjennomgang av regelverket for kommunale boliger.

Samtidig vet vi at helhetlige gjennomganger er noe som tar tid. Her har vi en familie som er låst ute fra hjemmet sitt. Det er behov for en umiddelbar reaksjon på en akutt situasjon.

Når man skal gå gjennom regelverket er det essensielt at man forsøker å forstå hvordan dagens regler forhindrer lokal sosial mobilitet. Og hvordan nye regler kan legge til rette for at man som beboer i en kommunal bolig kan øke inntekten uten å bli presset ut av nabolaget.

En måte å gjøre dette på, er at man dersom man øker inntekten får muligheten til å kjøpe egen bolig gjennom startlån, leie til eie eller en annen løsning. De pengene som kommunen får inn på salg av boligen må reinvesteres i nye, slik at man ikke reduserer antallet kommunale boliger.

Dette bringer oss tilbake til bydelsdirektørens plan om å redusere antallet kommunale boliger på Tøyen. Dersom man selger kommunale boliger til beboere, så er det mulig det er fornuftig å fordele nye kommunale boliger i andre deler av bydelen.

Men vi kan ikke redusere antallet kommunale boliger i nabolaget ved å kaste ut våre naboer som bor her i dag.

Oslo har store ambisjoner for en tredje boligsektor, en boligsektor som treffer nettopp dem som tjener for mye til å kvalifisere til kommunal bolig, men for lite til å komme inn på det ordinære boligmarkedet.

Et godt sted å starte kan være å gi beboere i kommunale boliger på Tøyen muligheten til å kjøpe egen bolig når de går over inntektsgrensen.

La oss begynne med én leilighet. For eksempel den til familien Jama. Så er vi i gang.

Dette får vi til!