Så langt ser det ut til at verdens rikeste land kommer til å innføre forbud mot tigging i 2015. Da forbudet ble opphevet i 2005, var den jevne tigger en etnisk norsk hjelpetrengende rusmisbruker. I dag er det fattige romfolk som utgjør det store flertall av tiggere.
Som tidligere politileder ble jeg sitert på at lovforslaget innebærer et nytt overgrep på et allerede forfulgt folkeslag. Det står jeg fortsatt for.
Argumentene som brukes for å legitimere et forbud fremstår som udokumenterte. De bærer preg av en demagogi hvor de egentlige motivene er dårlig skjult. Min forståelse av dette er enkel: Det er romfolk som tigger, og det er romfolk forbudet retter seg mot.
LES OGSÅ: Derfor støtter vi et tiggeforbud
Kollektiv «straff»
Det er ikke dokumentert at tiggingen i seg selv er kriminell eller at kriminelle bakmenn står bak. Ordensutfordringene kommer av tiggingen, og norsk lovverk har rikelig med hjemler til å håndtere det.
Jeg finner ingen fornuft i at stortingsflertallet pålegger politiet å endre praksis og ressursbruk på dette området. Sett i lys av krav om økt beredskap og kampen mot faktisk dokumentert kriminalitet, virker det meningsløst.
Politiets Fellesforbund er for et forbud, og begrunner det med at det vil hindre kriminalitet.
Men et grunnleggende rettsprinsipp er at alle skal behandles som individer. Derfor kan det ikke brukes som et argument mot tigging at en eller flere personer med samme etniske bakgrunn har begått noe straffbart.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
I strid med ytringsfriheten?
Lars Petter Soltvedt ved Høgskolen i Buskerud stiller spørsmål om forbudet er i strid med ytringsfriheten i menneskerettighetskonvensjonene. For snart ett år siden falt en høyesterettsdom i delstaten Michigan i USA som fant det grunnlovsstridig å straffe noen for å be om penger. Det finnes flere slike eksempler, blant annet fra Østerrike.
Likevel går det norske stortingsflertallet inn for en lov som åpenbart vil bli prøvd for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det undrer meg at ikke flere aktører i det juridiske miljø i Norge har meninger om dette.
Vi hjelper andre
Norge har en stolt humanitær tradisjon å ta vare på. Det handler ikke bare om Nansen og store bragder, men like mye om viljen til å hjelpe som sitter så dypt i oss. Selv har jeg møtt flere serbere som fortsatt er takknemlige for at svært mange nordmenn hjalp serbiske krigsfanger i nød under 2. verdenskrig.
Verdiene som fikk oss til å yte hjelp finnes fortsatt. Ingen gir som oss når det er TV-aksjoner. Andelen av statsbudsjettet som går til humanitær bistand er i verdensklasse. Vi hjelper folk i havsnød. Vi ser etter at det går bra med naboen.
Men vi vil altså ikke se fattige romfolk på dørstokken vår! Eller er det kanskje ikke det vi mener?
Fortsatt håp
Justisdepartementet fikk selvsagt de høringsuttalelsene de ba om å få til lovforslaget, og meningsmålingene viser at folk på bygda er mest skeptiske til tiggere. Spørsmålene som stilles er kanskje vel så viktige som svarene som gis.
Heldigvis er det tegn på at de politiske ringvirkningene av et lovforbud mot tigging får mer og mer oppmerksomhet. Det er fortsatt håp om at våre folkevalgte velger å følge de store linjene i norsk humanitær politikk. Jeg ønsker uansett å kunne se både fattig og rik i øynene. Jeg vil fortsatt hevde at det er min rett og mitt privilegium å kunne dele det jeg har med hvem jeg vil.
