Erna Solbergs bakholdsangrep

Da det glapp ut av tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland at hun ikke skjønte hva «fantastisk» Erna Solberg har gjort for å fortjene de gode meningsmålingene, sa hun høyt det folk i Ap og Sp mumler om.

Mens regjeringen har hendene fulle med å håndtere kriser og snekre sammen et budsjett som er varslet å være en nødvendig skuffelse, mener de Høyre bare sitter stille i båten. Med målinger opp mot 30 prosent er de åpenbart en yndet nødhavn for skuffede velgere.

Om Høyres sterke framgang er fortjent eller ikke, Erna Solberg bruker i alle fall ikke tiden på å sitte stille hjemme i sofaen og se på TV.

Etter sommerferien har hun og den blåmalte Høyre-bussen (i nord med noen grønne innslag av Widerøefly) besøkt 74 steder fra Lindesnes i sør til Tromsø i nord.

Mens Støre og Vedum la siste hånd på de krevende strømstøtteforhandlingene, lagde Solberg pølser sammen med ivrige skoleelever i Lofoten, ispedd litt politikk.

Med kamera og lokale partitopper på slep lyttet hun til bekymringene til en bevegelseshemmed mann i Vesterålen, markerte strandryddedagen i solfylte Svolvær, besøkte misfornøyde industribedrifter i Fauske og stakk innom lærlinger på Hurtigruten mens skipet lå til kai i Bodø.

Høyre har nylig tapt et valg, men er allerede i gang med en ny valgkamp. For regjeringen som har hendene fulle med å håndtere kriser, en kritisk opposisjon i Stortinget og misfornøyde lokalpolitikere, må det føles som et aldri så lite bakholdsangrep.

Fortsatt Erna-effekt

«Der er statsministeren» hviskes det forventningsfullt når Erna Solberg dukker opp. Mange vil ta selfie med henne.

På mottakelsen hun får skulle man ikke tro det bare var en Høyre-leder som kom. Bortsett fra på flyplassen. Der er det bare å stille seg pent i kø, dra opp nettbrett og toalettmappa med tannkrem og strippe av seg alt som kan tenkes å pipe i sikkerhetskontrollen.

Mens Ap- og Sp-ordførere frykter for ordførerkjedene sine, får Høyres tillitsvalgte en vitamininnsprøytning inn i den lange valgkampen.

I kjølvannet av partilederens besøk er det begeistrede lokalpolitikere og oppslag i lokalavisene. Det er mye lettere å få folk til å stille på listene når sola skinner på partiet.

Utrydningstruet art

Det har stått dårlig til for de blå. Mens Høyre styrte landet, mistet de tre av fire ordførere. Nord for Dovre er høyreordførere en utrydningstruet art.

Et av få unntak er Bø-ordfører Sture Pedersen som prøvde å gjøre den lille kommunen i Vesterålen til Norges Sveits. Om han ikke fikk Røkke som innbygger, satte han i det minste kommunen sin på kartet og ble svært populær lokalt.

Ikke minst svir det at de mistet makten i alle de store byene. Både Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø og Kristiansand er Ap-styrt.

Heller ikke KrF, Venstre og Frp har mange lokale maktposisjoner å skryte av. I kommunene har den rødgrønne dominansen vært total. Forklaringen har vært at det å sitte i regjering tærer på lokallagene.

Ordførerfattigdommen har en stor kostnad for de borgerlige. Synlige og engasjerte lokalpolitikere er selve grunnmuren i et parti.

De er både ambassadører og valgkampmaskineri, lytteposter og kritisk korrektiv og ikke minst en rekrutteringsarena for rikspolitikken. Mange steder er ordføreren den eneste politikeren folk kjenner. Det er gjerne et sykdomstegn for et parti når de sliter lokalt.

Sp-nedtur og bompenge-kollaps

Nå øyner Høyre muligheten til å gjøre et skikkelig comeback i lokalvalget. Etter å ha tatt velgere fra de borgerlige partiene i mange år, kan det se ut som noen har stukket hull på Sp-ballongen.

Svært mange av dem som valgte seg Vedum, går nå til Høyre. I Nordland viste en fersk måling at Sp gikk tilbake med 13 prosent, mens Høyre og Frp steg tilsvarende mye.

I de store byene ser bompengelisten (FNB) ut til å implodere. Både i Bergen og Stavanger er partiet nesten forsvunnet etter å ha gjort et brakvalg sist. Selv om protestpartiet også tok mange velgere fra Ap, er det nå Høyre som fosser fram.

Det gjør at makta kan ryke for Ap. I Bergen fikk eksempelvis Ap en katastrofemåling på 14,9 prosent, og Aps byrådsleder mener de blir «hardt rammet» av nasjonale strømninger.

Også i Kristiansand opplever de at velgerne flykter fra Ap til Høyre, og her får regjeringen og skylden for å «trampe på sine egne» med Søgne-saken.

Harde tak i storbyene

En verkebyll for Høyre i storbyene har vært mangelen på toppkandidater med bred appell. Det har også vært «problemer innad i Høyre» både i Oslo og Bergen. Det er en hemsko når Høyre ellers gjør det bra på målingene.

Både i Oslo, Bergen og Trondheim har de gått hardhendt til verks. Her har de i realiteten vraket de sittende toppkandidatene og satt nye kandidater på topp.

Samarbeid er en annen hard nøtt for partiet.

En nøkkel til at Ap styrer så mange storbyer, er at samarbeidspartiene på venstresiden har vunnet valg for dem. Aps nedgang reddes av at velgerne går til SV, Rødt og MDG.

Med noen unntak har Høyres naturlige samarbeidspartier lite å bidra med. Frp har ikke knekt storbykoden og KrF er nesten utradert.

Derfor har man nå kastet blikket på særlig Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Og det har vokst fram en erkjennelse av at skal Høyre vinne makt, må de bli dyktigere på samarbeid. Derfor vektlegges også samarbeidsevner og lyseblå-Høyre og grønne verdier sterkere når de setter sammen sine lag.

Folk, folk, folk

Politikere i valgkampmodus liker å fortelle om alle de vanlige folkene de har møtt rundt omkring i landet. Lista til Erna Solberg over folk og bedrifter som har noe på hjertet, begynner allerede å bli lang. Noe er likevel annerledes denne gang.

Klassiske gjengangere i Nord-Norge har vært mangel på penger og arbeidsplasser, for mye byråkrati og statlig overstyring, for dårlige veier, ikke-eksisterende kollektivtilbud og en stat de mener har trukket seg tilbake.

Men uansett hvem du snakker med nord i landet i dag så er det en bekymring som kommer først på alles liste: Mangelen på folk.

Og det kan endre både tonen og innholdet i debatten.

Ruller med bussen

En sky i den Høyre-blå horisonten er at Erna Solberg og co. har nådd formtoppen for tidlig. Det er tre år til neste stortingsvalg, og det meste kan skje.

Men partiet har fått en bedre posisjonering inn i det kommende lokalvalget enn noen hadde drømt om etter valgnederlaget sist høst.

Og det skal Høyre ha. De sitter kanskje stille i båten, men Erna-bussen ruller.