Kommentar

Utvider med innvidde

Solbergs regjering må kjempe internt og på Stortinget. Derfor er hun avhengig av folk som forstår omstendighetene og kjenner «gamet».

regj
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

De kom ut til blomster og brøytekanter på slottsplassen. I sin minste bestandsdel ville snøen smeltet på tungen. Når den tårner seg opp, er det likevel grunnlag for lokalt kaos, nasjonal pressedekning og latter nord for polarsirkelen.

Heldigvis hadde tunge maskiner vært på slottsplassen og ryddet unna store mengder hvite potensielle problemer, før Erna Solbergs regjering kom ut til pressen, skuelystne og blomsterbuketter.

Da statsministeren stolt kunne presentere sin utvidede mindretallsregjering, tok hun klokelig hensyn til mer langsiktige utfordringer enn snøkaos.

For første gang siden 2005 skal vi ha tre partier i en mindretallsregjering. Venstre skal sitte i regjeringskonferanser med Frp. Når de tre partiene har forhandlet ferdig der inne i regjeringskvartalet, bærer det til Stortinget for å få flertallsvedtak med KrF, Sp, Ap eller SV.

Mindretall

Alle de fem nye statsrådene har minst én stortingsperiode bak seg.

Da Solberg justerte laget sitt i 2017 (bl.a. Marit Berger Røsland inn), i 2016 (bl.a. Terje Søviknes inn), i 2015 (bl.a. Jon Georg Dale og Anniken Hauglie) og da regjeringen tiltrådte i 2013 (bl.a. Sylvi Listhaug, Tine Sundtoft og Vidar Helgesen utnevnt) hentet hun folk som ikke har vært parlamentarikere.

Nå har både Grande, Elvestuen, Nybø, Astrup og Michaelsen parlamentarisk erfaring.

De kan komitéarbeid, de kjenner folkene og de vet hvilket bord i Stortinget hvor Kristelig Folkeparti spiser lunsj.

For en mindretallsregjering med flere parti, men noe svakere styrtingsgrunnlag, er det en fordel å kjenne Stortingets arbeid og persongalleri.

Derfor er det lett å forstå at hele utvidelsen skjer med innvidde folk. Som kjenner norsk rikspolitikk fra innsiden og er rede til å kjempe for regjeringsplattformen fra starten av.

Hvem av dem som får til mest, er avhengig av hvor gode de er til å manøvrere i det maktlandskapet som er uten samarbeidsavtale, med en regjeringsplattform hvor flere saker ikke er garantert flertall.

På toppen av dette hele vil uforutsette hendelser og kriser oppstå underveis.

Minister for enkeltskjebner og reform

Frp tar en sjanse, samtidig som de får sin gamle drøm om eldreminister oppfylt. Frp har en rekke eldre velgere, og uansett aldersgruppe er eldreomsorg en sak som er viktig for folk.

Samtidig er det gjerne summen av helseministeren og kommunalministeren som blir eldre- og folkehelseministerens «verktøykasse». For ikke å snakke om alle ordførerne. Det er gjerne de som må svare for alle enkeltskjebner i lokal- og rikspresse som nok raskt havner på statsrådens bord.

Det er nok en fordel for en blå regjering å ha en statsråd fra en blå landsdel, men sørlendingen Michaelsen har tross 12 års stortingserfaring, aldri sittet i helsekomiteen.

Når Høyre likevel har gått med på Frps gamle ønske, er det fordi regjeringsplattformen tegner opp eldrereformen «Leve hele livet» som viktig.

«Møterom 3»

Med tre partier og tre partiledere i regjering, blir arbeidshverdagen internt også ganske annerledes enn med kun to partier.

Mens Solberg og Jensen har hatt korte kommandolinjer og kunne drøfte ting raskt og over telefon seg imellom, er det mer krevende med tre parter.

Ikke fordi gruppesamtaler ikke er mulig, men fordi slike diskusjoner og partiforankringer tar tid og ofte ender i lengre forhandlingsmøter.

Derfor ble «Møterom 3» på Statsministerens kontor et maktsentrum i norsk politikk under Stoltenberg 2-regjeringen. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen satt i timelange møter som stabssjef og senere statsråd for å forene de tre rødgrønne partiene på et fryktet møterom i regjeringskvartalet.

Det er også derfor Trine Skei Grande tar kulturministerposten som den tredje partilederen gjennom historien.

Hun vet at hun må bruke mye tid som allround-statsråd. Skal hun matche sakkunnskapen til de to andre partilederne, må hun ha tid til selv å sette seg inn i saker, selv om hun har gode rådgivere begge steder.

Solberg er opptatt av at regjeringsutvidelsen til tross, skal de fleste beslutninger og det meste av saksgangen skje i plenum, ikke på et partiledermøterom.

Det kan bli lettere sagt enn gjort i praksis i en hektisk hverdag. Det er mer krevende når det er tre enn to parti som skal forene sine politiske standpunkt. Venstres partiorganisasjon vil kanskje også kreve en forankring og deltagelse

Det er mye som skal koordineres og mange som må snakke sammen, i regjeringens hverdag. Innvandring og integrering henger fortsatt sammen. Eldre, kommune og helse likeså. Klima, olje, næring samferdsel det samme. Kunnskap, forskning, integrering, arbeid, næring.

Når slike komplekse problemer skal løses og koordineres mellom tre partier, kan selv små politiske utfodringer vokse seg til interne kriser.

Møterom 3 kan igjen bli et viktig geografisk sted i norsk politikk.

For de tre partilederne som ledere og regjeringen som fellesskap, må rydde unna problemer før det tårner seg opp.

Mannskap og mandat

  • De fem nye statsrådene

  • Kulturminister Trine Skei Grande (V): Trenger tid til å følge hele regjeringsarbeidet, men får en post hun kan klare å gjøre aktuell og relevant med sitt engasjement.
  • Klima og miljøminister Ola Elvestuen (V): Hvordan han håndterer maktbalansen med særlig to Frpere, Solvik-Olsen og Søviknes, vil avgjøre om han lykkes. Dels også hvordan han håndterer næring og landbruk og klimarammeverket med EU. Suksessen defineres fort av ting på utsiden av hans kontor.
  • Forskning- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V): Viktig post for Venstre, som nok lever med å la Høyre ta ansvaret for grunnskolen. Møter mange kjernevelgere fra en slik posisjon.
  • Utviklingsminister Nikolai Astrup (H) sin viktigste oppgave er å reformere NORAD, kontrollere bistandsmidlene og sikre Norges viktige internasjonale rolle i arbeidet med FNs bærekraftsmål.
  • Eldreminister Åse Michaelsen (Frp): Ny ministerpost som må lene seg mye på helse- og kommunalministerne for å gjennomføre en viktig reform.
  • Disse får nye ansvarsområder

  • Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H): Lykkes hvis han klarer å gjøre næringspolitikk til noe mer enn sektorpolitikk. Klarere fronter til Ap vil sikre mer oppmerksomhet. Ideologen fra Porsgrunn vil nok trives.
  • Kunnskap- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H): Fra ett monsterprosjekt til et annet. Sanner kan nyte godt av kommunekjennskap når han skal styre barnehager, skole og integreringsarbeid. Som forrige periode: Kommunene vil ha stor betydning for om han lykkes.
  • Justis- og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp): Nestleder og lederkandidat som får snakke om mer enn innvandring. Samtidig ble situasjonen slik at hun måtte fortsette med innvandringsansvaret for å unngå inntrykk av at man gav etter for press.
  • Kommunalminister Monica Mæland (H): Hovedjobben er å sluttføre forgjengerens arbeid. Kommunereformen er viktig for Solberg-regjeringens ettermæle.
  • Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H): Det er mye viktig arbeid i barnevernet Helleland må ta fatt på.
  • Disse fortsetter som før:

  • Statsminister Erna Solberg (H): Klarer å samle Frp og Venstre i en regjering og håper fortsatt på ytterligere utvidelse i løpet av perioden.
  • Finansminister Siv Jensen (Frp): Tar ingen "Halvorsen" og fortsetter arbeidskrevende roller som finansminister og partileder. Viktig for Frp med skatte- og avgiftspolitikk. Fordel å ha en allroundpost som sikrer henne kjennskap til alle saker tidlig.
  • Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H): Får EU-ansvaret fra i dag. Alle dem som tenker "utlandet kjenner kun stats- og utenriksminister" er det en fordel.
  • Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H): Får konsentrere seg om sykehusene, helseforetakene og den viktige rusreformen.
  • Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H): Fortsetter, men skal i samarbeid med Sanner og Røe Isaksen løse viktige hovedprosjekt for regjeringen: Få flere i jobb og skape nye arbeidsplasser.
  • Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp): Frp gjør få skifter. Viktig å eie de saksområdene som har vært avgjørende for oppslutningen. Solvik-Olsen i samferdsel og Listhaug med innvandring av stor betydning å beholde.
  • Landbruks- og matminister Jon Georg Dale (Frp): Som fremtidig nestlederkandidat kunne han ha hatt godt av bredere politisk plattform. Fikk vedtatt bærekraftig utvikling for pelsdyroppdrett forrige periode, må styre avvikling mot sin vilje denne perioden. Jordbruksoppgjørene blir viktige med KrF i Stortinget for å sikre flertall, kan nyte godt av erfaring i stolen da.
  • Fiskeriminister Per Sandberg (Frp): Fikk ikke gjennom sine to viktigste saker i Stortinget i forrige periode (Eidesenutvalget og pliktmeldingen), må gjøre unna dette før han kan forlate departementet.
  • Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp): God til å kommunisere primærpolitikk, men vil måles på hvordan han bygger bro til Venstre og finner løsninger med dem og i Stortinget.
  • Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H): Fortsatt fersk, men ikke ny. Arbeidet med flykjøp, Andøya, langtidsplan og landmaktutredning er allerede lagt.