To viktige saker har dominert media de siste ukene – og nei, vi tenker ikke på mulla Krekar: Justisminister Anders Anundsens har fått kraftig kritikk for sitt implisitte valg om å prioritere utsendelse av såkalte «lette» asylsaker heller enn kriminelle utlendinger. Den andre saken er massakren mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. I dagene etter har norske politikere i regjering og opposisjon nærmest kappes om hvem som er mest opptatt av å verne om ytringsfrihet og fri journalistikk.
Onsdag kom disse to spørsmålene sammen i én og samme sak, når Norge forsøkte å deportere en 28 år gammel journalist tilbake til hjemlandet, der mektige politikere ønsker å ta livet av ham for hans myndighetskritiske arbeid.
Vi var Charlie i to uker, og knapt nok det. Norge er visst ikke et land som er så opptatt av å verne om ytringsfriheten likevel.
Utålmodig UNE tar risiko
Kritiske mangler i saksbehandlingen gjør at Oslo tingrett skal behandle Utlendingsnemndas (UNE) avslag på journalistens søknad om asyl til våren. En stevning på nær 300 sider med dokumentasjon av saken er for lengst levert.
Men under press om å oppfylle justisminister Anundsens mål for antall utsendelser, som den frie, norske pressen har avslørt den siste tiden, har ikke norske myndigheter tålmodighet til å la journalisten få saken sin vurdert av domstolen om noen få uker. De tar heller sjansen på å sende ham hjem, der drapstruslene venter.
I går ble han arrestert og satt i forvaring på Trandum ved Gardermoen. Billett var kjøpt til flyet klokken 16 i dag. UNE og Politiets utlendingsenhet forsøkte å sno seg rundt jussen ved å sende ham ut av landet før Oslo tingrett fikk tatt stilling til om UNEs avslag på utsatt iverksettelse av utsendelsen frem til rettsaken til våren var riktig eller gal.
Et farlig paradis
De fleste av oss forbinder Brasil med samba, fotball og iskalde caipirinhas. Men ifølge The Committee to Protect Journalists er det et av verdens farligste land for journalister. I tiden før sommerens fotball-VM var 28-åringen svært aktiv i sin nøkkelrolle som lokal kjentmann for journalister fra Norge, USA, Italia og flere andre land. Artiklene han hjalp til med å produsere satte blant annet et kritisk søkelys på hvordan myndighetene i Rio de Janeiro ikke tok hensyn til byens mest sårbare innbyggere i prosessen fram mot fotballfesten, hvordan korrupsjonen florerte, hvordan volden fikk herje.
- FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Drapstrusler, forsvinning og tortur
Konsekvensene av arbeidet med å få frem sannheten bak fotball-VM har vært et mareritt. For et drøyt år siden ble faren hans plukket opp av politiet og kjørt av gårde. Siden har ingen sett ham. Når familiemedlemmer forsøker å finne ut hva som har skjedd får de bare til svar at «det kan du spørre sønnen hans om». I mai ble journalistens fetter hentet av militæret mens han spilte fotball med venner. Etterpå kunne han fortelle om to timer tortur og forhør om søskenbarnet. I september ble den samme 22-åringen funnet skutt og drept.
Mor og søster forteller om gjentatte telefontrusler fra navngitte personer som hevder å representere sentrale, mektige myndighetspersoner med nettverk over hele Brasil. De sier at dersom journalisten setter beina på brasiliansk jord igjen, er han død. Selv har 28-åringen søkt asyl i Norge, fordi han tilfeldigvis var på ferie hos venner her da truslene begynte å komme. Fra UDI og UNE møter han bare avslag. De mener han kan leve trygt i Brasil til tross for drapstruslene og skjebnen til familiemedlemmene.
Advokatforeningen slaktet UNE
UNEs behandling av saken føyer seg inn i mønsteret som ble avdekket i den knusende rapporten Advokatforeningens prosedyregruppe publiserte om nemndas arbeid august i fjor, basert på 74 saker over syv år. Saken ble avgjort av nemndleder alene, slik Advokatforeningen kritiserte dem for. Journalisten fikk ikke selv forklare sin sak for UNE, en praksis Advokatforeningen også kritiserte dem for. UNE har også kommet med et svært generelt avslag på asylsøknaden, der UNEs generelle inntrykk av situasjonen i Brasil – et land nemnden av forståelige grunner har lite kompetanse på – har veid tyngre enn asylsøkerens konkrete situasjon. Også dette var et av Advokatforeningens viktigste ankepunkter mot hvordan UNE behandler asylsøkere her til lands.
Enhver som så dokumentaren «Vitne: Rio» på NRK nå i januar forstår hvilken redselsfylt opplevelse det kan være å jobbe som journalist i Brasil, ikke minst for de lokale «fikserne» som bistår utenlandske journalister slik 28-åringen blant annet har gjort. Både narkogjengene, det korrupte politiet og de tungt bevæpnede militære styrkene som nå okkuperer mange av Rio de Janeiros fattige nabolag skyr ingen midler.
- FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Hva skjedde med Charlie?
Men hvis UNE er så sikker i sin sak, hvorfor lar de ikke den brasilianske journalisten få prøve saken sin for retten? Han har allerede vært her i halvannet år. Hvorfor ikke vente tre måneder til med å sende ham ut, til en dommer har fått vurdert alle bevisene i saken og kommet med en dom i saken? Hvorfor ikke engang vente åtte dager til den domsstolspålagte tilsvarsfristen på spørsmålet om å få oppholde seg her midlertidig?
For dette handler om så mye mer enn hvorvidt akkurat denne asylsøkeren har krav på beskyttelse i Norge. Den handler om å la grunnleggende rettsstatsprinsipper råde, om at alle skal ha rett til å få saken sin prøvd foran en dommer. Advokatforeningens rapport viser hvordan mange av UNEs avslag blir snudd til opphold dersom saken finner veien gjennom nåløyet og inn i rettssal.
I siste øyeblikk før brasilianeren skulle sendes til avgangshallen på Gardermoen, innså PU at jussen stod i veien for en utsendelse i dag. Men det er uklart om UNE fremdeles vil forsøke å sende journalisten ut av landet før rettssaken starter. For oss virker det som dette har blitt en prestisjesak. Er det prestisje som skal avgjøre folks skjebne?
Erna Solberg marsjerte kanskje for ytringsfrihet og kritisk journalistikk i Paris. Men her hjemme er det Anders Anundsens justis og høye måltall som får råde. Det kan få fatale konsekvenser.
Er vi fortsatt Charlie?
