I en kronikk 9. juni kommenterer fire forskere fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress) en rapport vi nylig la fram. Der gjennomgår vi forskningen som har blitt gjort i Norge på kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.
Basert på dette hevder vi at omfanget av kjønnslemlestelse på jenter som har blitt født i Norge mest sannsynlig er lite, mens de politiske tiltakene fra de senere årene ser ut til å ha vært begrunnet ut fra mistanker om at omfanget kan være stort. Ut fra kronikken har vi vanskelig for å se hvor vi og NKVTS-forskerne er uenige. Noen av meningene de tillegger oss er nemlig ting vi ikke har skrevet.
Les kronikken til NKVTS «Kjønnslemlestelse i Norge – et lite problem?»
Uklart hva uenigheten dreier seg om
Ifølge NKVTS «antyder vi» at «de positive endringene i Norge ikke er et resultat av tiltakene, men at de ville skjedd uansett». I rapporten er vi imidlertid tydelige på at holdningene til kjønnslemlestelse mest sannsynlig har blitt påvirket av kriminaliseringen i 1995, informasjonstiltakene om loven overfor nye innvandrere, og kunnskap- og dialogtiltakene myndighetene drev tidlig på 2000-tallet.
Det vi er spørrende til, er dimensjoneringen på de inngripende kontrolltiltakene fra 2007 og utover. Vi er også enige i at «det er for snevert kun å fokusere på omfang av kjønnslemlestelse etter ankomst», og at kvinner som ble omskåret før de kom til Norge er en «viktig målgruppe for helsehjelp».
LES OGSÅ: Kontekstløst om omskjæring
Vi er heller ikke sikre på hva uenigheten mellom oss og NKVTS dreier seg om når det gjelder omfanget av kjønnslemlestelse på jenter som blir født i Norge.
NKVTS-forskerne skriver ikke hvor stort omfang de tror at dette har. Men de kritiserer oss for å bruke fraværet av saker i hjelpeapparatet, samt underlivsundersøkelsene ved Ullevål, som indikatorer på at omfanget er lite. Dette ville vært en rimelig kritikk dersom det bare var dette vi baserte oss på. Det er det imidlertid ikke.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Peker i samme retning som forskningen
Det vi bruker mest plass på i rapporten er å gjennomgå forskningen som har blitt gjort i Norge, med sideblikk til forskningen fra Sverige og andre land. All forskningen fra Norge – og mesteparten av forskningen fra Sverige og andre europeiske land – viser at det har skjedd store holdningsendringer i de aktuelle miljøene. Forskningen tyder på at støtten til kjønnslemlestelse i størst grad finnes blant relativt nyankomne innvandrere, og i større grad blant menn enn kvinner. Kan man stole på denne forskningen?
Dette er en kriminell praksis, og da er det ikke utenkelig at informanter pynter på sannheten. Det er derfor vi mener at man også bør se på andre indikatorer. Dersom disse andre indikatorene tyder på det samme som forskningen, fremstår forskningen som mer troverdig.
LES OGSÅ: Vern også guttebarn mot omskjæring
Antall saker i hjelpeapparatet er én slik indikator. Slik NKVTS-forskerne helt riktig understreker i sin kronikk, er det mange grunner til at hjelpeapparatet ikke fanger opp alle sakene. Den som eventuelt står i fare for å bli kjønnslemlestet er liten, og vil ikke selv kunne melde inn dette. Men hva med hennes søstre? Tanter? Naboer? Kusiner?
Dersom kjønnslemlestelse er et fenomen av et visst omfang i Norge, anser vi det som usannsynlig at det aldri ville forekomme tilfeller der noen av disse meldte fra dersom de visste at en liten jente i deres omgangskrets sto i fare for å bli kjønnslemlestet. Vi mener ikke at dette nødvendigvis ville skje ofte. Men: Dersom kjønnslemlestelse er utbredt i Norge, tror vi at det ville finnes enkelttilfeller der det skjedde, noe som i liten grad er tilfelle i dag.
Dette er ikke noe endelig bevis for at omfanget er lite. Men det er en indikator som peker i samme retning som forskningen.
LES OGSÅ: Ingen oversikt over omskjæring i Norge
Må anta grundig prosess
Tilsvarende er det med underlivsundersøkelsene på Ullevål. Siden 2007 er det gjort 103 (ikke 72, som NKVTS skriver) underlivsundersøkelser på Ullevål. I 21 av sakene har man funnet kjønnslemlestelse. Tolkningen til legene er at disse jentene har blitt lemlestet før de kom til Norge.
NKVTS har rett i at dette er heftet med usikkerhet. Men selv om legenes tolkninger kan være usikre, må vi likevel anta at det ikke er tatt helt ut av lufta.
LES OGSÅ: Jordmor: – Omskjæring er unødvendig lidelse
NKVTS-forskerne spør hvor representative de som ble undersøkt var. Var dette saker der det virkelig var grunn til mistanke, eller var det grunnløse saker? Verken vi eller NKVTS-forskerne kjenner disse sakene i detalj. Men hjelpeapparatet har rutiner for å skille grunnløse bekymringsmeldinger fra saker man mener det er grunn til å ta alvorlig.
Ettersom slike undersøkelser kan oppleves ydmykende for familiene det gjelder, må vi anta at det har vært en grundig prosess i hjelpeapparatet før det gikk så langt som til tvungen underlivsundersøkelse. Mest sannsynlig har dette derfor vært de sakene der hjelpeapparatet så størst grunn til mistanke. Men også i disse sakene var altså det store flertallet ikke lemlestet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Hvor er det vi tar feil?
Heller ikke dette beviser noe i seg selv. Men også denne indikatoren peker i samme retning som forskningen (i rapporten nevner vi også andre indikatorer som peker i samme retning, for eksempel at mange kvinner som ble lemlestet før de kom til Norge kontakter helsevesenet for å få rekonstruert sitt kjønnsorgan).
Vi er derfor ikke sikre på hva NKVTS sikter til når de skriver at «vår forskning gir rapporten bare delvis rett». I det siste avsnittet anerkjenner de at det vi skriver om «indikerer en positiv endring».
Derfor lurer vi: Hva i rapporten er det vi bare har delvis rett i, og hvor er det vi tar feil? Vi er enige i at det er mange kvinner i Norge som har vært utsatt for kjønnslemlestelse før de kom til Norge, og at de er en viktig målgruppe for helsevesenet. Vi er enige i at flere av tiltakene har bidratt til holdningsendringer. Vi er enige i at verken underlivsundersøkelsene på Ullevål eller fraværet av saker i hjelpeapparatet i seg selv er nok til å bevise noe, men vi mener det har betydning at begge disse indikatorene peker i samme retning som forskningen.
Da er det kanskje omfanget av kjønnslemlestelse på jenter som er født i Norge vi er uenige om?
Vår konklusjon er at kjønnslemlestelse av jenter som blir født i Norge mest sannsynlig er et eksisterende fenomen, men at det har liten utbredelse.
Vi avslutter derfor med et spørsmål til NKVTS: Er dere uenige i det? Hvilke publikasjoner eller forskningsfunn hos NKVTS er det i så fall som understøtter at omfanget skulle være stort?
