NRK Meny
Kronikk

Er selfien farlig?

Det har gått mote i å ikle seg bekymring for sosiale medier. Men kritikken er overfladisk og sier ingenting nytt.

KOREA/ A couple kisses while taking a 'selfie' under cherry blossom trees at a park

Er vi så opptatt av å ta selfies at vi glemmer å leve livene våre, eller må kritikerne roe seg ned og slutte å mase så fælt? Her: Et par fra Seoul i Sør-Korea som tar en kysse-selfie under kirsebærblomstringen.

Foto: KIM HONG-JI / Reuters

Fra tid til annen kommer de. Kommentarene om sosiale medier og hva de gjør med oss: Hvordan påvirker Twitter debattkulturen? Hva gjør overharmoniske Facebook-statuser med selvfølelsen? Hva fører mengder av Instagram-selfies til av kroppspress? Det overordnede budskapet i kommentarene er ofte: Dette er usunt.

Det de bekymrede kommentarene ofte har til felles, er at de sier lite nytt. På sitt verste minner de om vasne selvutviklingstekster der det oppfordres til å sette seg ned litt, puste fra magen eller ringe en venn man ikke har sett på en stund.
Det har gått mote i å ikle seg bekymring for sosiale medier og spørre «hva gjør det med oss som mennesker»? Slike kommentarer postes gjerne på Facebook, og folk kan like og kommentere at «dette var viktig. Man burde prøve en digital detox.»

Det ironiske er at de fleste som skriver slike artikler selv er aktive SoMe-folk – som sjelden endrer vaner etter å ha okket seg over de nye medienes påvirkningskraft. Det er som om de tenker: «Jeg viser at jeg har et bevisst forhold til dette, og da kan jeg gå og ta bilde av meg selv på stranden etterpå, mens jeg selvsagt poserer på smakfullt vis.»

HØR OGSÅ: Kronikkforfatteren i «Salongen»

Alene med skjermene

På Ny Tids nettsider dukket det forleden opp et godt eksempel på denne typen avlatstekst. Nyansatt kulturredaktør Louiza Louhibi – aktiv på Twitter, Facebook og Instagram – har skrevet kommentar om vår alles omgang med sosiale medier. Hun ytrer sterk bekymring, særlig for Instagram.

Hva gjør det med oss? Hvordan skal det gå? Hvor er det blitt av intimiteten og den menneskelige varmen? Hvor skal dette ende?!

Heidi Sævareid, forfatter

«Ønsker vi virkelig å oppdra dagens barn til å vokse opp i denne eksponeringen?» spør hun dramatisk. Hun har intet fasitsvar, forsikrer hun. Derimot en del bastante og udokumenterte konklusjoner. I avslutningen av teksten tror jeg man finner essensen i det Louhibi vil ha frem:

Jeg er redd eksponeringen på sosiale medier skaper mer ukultur enn samhold. Det å betrakte ting rundt oss, er gratis, men tiden koster. Hvorfor prioriterer vi den via sosiale medier?

Ja, hvorfor? Hva gjør det med oss? Hvordan skal det gå? Snakker vi ikke med hverandre mer? Vil vi bare stirre på en skjerm? Hvor er det blitt av intimiteten og den menneskelige varmen? Hvor skal dette ende?!

Typisk for bekymringstekstene er at spørsmålene aldri besvares. De bare ytres – med dommedagsrøst.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Fra brev til chat

Folk var bekymret da telefonen kom også. Ville folk slutte å møtes? Nå er det ofte telefonen som nevnes når folk ytrer sin bekymring over chatting på sosiale medier. Hvorfor ringer ikke folk til hverandre mer?!

Det å skrive til hverandre blir av en eller annen merkelig grunn sett på som annenrangs, som et uekte og kaldt substitutt. Man går glipp av mimikk og spontanitet, hevdes det. Det oppstår distanse, samtalene blir ikke dype nok.

Spørsmålene besvares aldri. De bare ytres – med dommedagsrøst.

Heidi Sævareid, forfatter

En pussig engstelse. Har ikke folk til alle tider skrevet brev? Brevet har lenge vært en uttrykksform med rikt spillerom for både emosjonene og intellektet, og dette endrer seg ikke selv om de fleste brev nå skrives elektronisk. Den skriftlige samtalen åpner for både intimitet og dyp meningsutveksling, den kan være et viktig fundament i vennskap, og den innehar mange kvaliteter som tale ikke har. Det gjelder både i lange, velformulerte mailer og kortlinjede chatteøkter.

Sosiale medier gjør også at man kan holde kontakt med folk man ellers kanskje ville mistet kontakt med. Og jeg kan neppe være den eneste som har møtt folk gjennom sosiale medier og formet varige vennskap – altså også i den «virkelige verden»?

Ikke ta quizene

Sosiale medier har i tillegg en viktig funksjon i den offentlige debatt, og øker informasjonsflyten. Der dumper man ofte over saker man ikke selv ville lett aktivt etter eller oppdaget manuelt. En venninne av meg er utenriksjournalist – for henne er Twitter, Instagram og Facebook viktige verktøy for å ha oversikt på hva som skjer i lokalområdene hun dekker. Selv bruker jeg ofte sosiale medier til å holde meg oppdatert på yogastoff (jeg er yogainstruktør).

Det er lett å tenke at skribentene har akkurat de problemene som de hekter på «folk» eller «man».

Heidi Sævareid, forfatter

Internett er et endeløst hav av informasjon – sosiale medier gir oss et verktøy for å oppdage, velge ut og sile ut. Og dette er stikkordet: utsiling.

Man trenger ikke å slippe alt inn i en endeløs strøm. Man kan velge hvem man vil følge, og man kan organisere newsfeeden sin. Ingen trenger å bruke arbeidsdagen på å bla i familiebildene til barndomsvenner, ta quizer om hvilket sjødyr man er, eller gremme seg over at andre tar selfies på Instagram eller snikskryter på Twitter.

Dobbeltmoralistisk avlat

Sosiale medier er en tidstyv, heter det. Og det er sant at mange kan ha problemer med å beherske seg. Alt godt frister til overforbruk. Oppøvelse i bruken er altså viktig, men svaret er ikke demonisering av selve mediene. Sosiale medier er kun en trussel mot IRL-intimitet hvis man ikke evner å begrense seg.

Det er en underlig og ofte temmelig dobbeltmoralistisk form for avlat.

Heidi Sævareid, forfatter

God adferd på nettet fordrer etiske avgjørelser som ivaretar en selv og andre. Å diskutere hvordan disse avgjørelsene bør tas, samt å følge med på utviklingen i folks medievaner, er viktig. Så jeg angriper ikke all kritikk av sosiale medier. Men jeg er lei av moralistiske, tantete kommentarer som i all hovedsak tjener til å vise at «jeg er et følsomt menneske som demonstrerer at jeg vet at det er viktig å ikke sitte limt til smarttelefonen og ta selfies og klikke ‘like’ dagen lang.» Jeg savner det enkle poenget: Sosiale medier blir hva man gjør dem til.

«Hva gjør det med oss?»-artiklene er ofte avslørende. Det er lett å tenke at skribentene har akkurat de problemene som de hekter på «folk» eller «man».
De er kanskje klar over at deres forhold til sosiale medier enten er preget av overdreven tidsbruk eller narsissistisk oversharing, men skriver likevel gravalvorlig og selvhøytidelig om det. Slik kan de gjøre seg usårlige, liksom heve seg over andre eller stille seg utenfor tendensen – bare fordi de peker på den. Det er en underlig og ofte temmelig dobbeltmoralistisk form for avlat. Og ingenting nytt sies.

Teksten er en redigert versjon av et innlegg publisert på bloggen Kniplingsdyret.