NRK Meny
Kronikk

Er prestasjoner alene et bevis på doping?

Jeg venter på flere bevis før jeg velger å mistenke Chris Froome, Usain Bolt eller de norske langrennsheltene fra 90-tallet for doping.

Chris Froome

Når Chris Froome akselererer oppover bratte fjellsider i Tour de France – er det da et bevis på at også han er dopet? spør tidligere proffsyklist Mads Kaggestad i denne kronikken. Her knuser Team Sky-rytteren konkurrentene i søndagens klatreetappe.

Foto: Christophe Ena / Ap

Toppidrettens troverdighet er satt på prøve. Den ene idrettshelten etter den andre rives ned fra sine troner. Navnene er så mange at jeg ikke orker å ta jobben med å ramse opp. De finnes stort sett i de fleste prestisjefulle idretter, særlig – og mest aktuelt – i sykkel, friidrett og langrenn.

Bevisstheten rundt dopingproblemet har økt de siste årene. Bedrede antidoping-metoder har presset seg frem i de store idrettene, og avslørt ukulturer uforenlig med idrettens verdier.

Sykkel er den idretten som har måtte tåle mest kritikk. Særlig avsløringen av Lance Armstrong var et slag i ansiktet på mange som lot seg inspirere av den en gang suverene Tour de France-rytteren. De siste dagene er friidretten igjen dratt inn i dopingdebatten. Flere av verdens beste sprintere er tatt for stoffer oppført på den voksende forbudslisten til antidopingmyndighetene.

Her hjemme fikk debatten uvanlig temperatur da noen av våre største idrettshelter innen paradegrenen langrenn ble anklaget for unormale blodverdier og mistenkeliggjort for doping.

Mistanken sprer seg

I vinter var jeg paneldeltaker i en diskusjon om doping i norsk langrenn ved det årlige pressetreffet SKUP-konferansen i Tønsberg. Etter debatten satt jeg igjen med en følelse at de fleste journalistene som overvar diskusjonen var kritiske til de norske langrennsløperne. Troverdigheten til idretten er altså sterkt svekket, og argumentasjonen er enkel. Utøvere som slår dopede utøvere, er vel dopet selv?

Utøvere som slår dopede utøvere, er vel dopet selv?

Mads Kaggestad

Mistanken sprer seg videre til dagens utøvere. Under Tour de France må Chris Froome daglig besvare kritiske dopingspørsmål. Er det virkelig mulig å sykle opp fjellene i et slikt tempo uten doping? Sammenligninger av tider fra Lance Armstrongs storhetstid viser at Froome holder omtrent samme tempo. Store deler av publikum konkluderer også med at Froome er dopet.

Etter den siste tidens dopingavsløringer av spesielt jamaicanske sprintløpere i friidrett er det samme kritiske blikket rettet mot Usain Bolt. Blant de beste 100-metertidene i historien er for mange skitnet til av positive dopingprøver og avsløringer. Hvordan er det da mulig at Usain Bolt er ren?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Rammer de ærlige utøverne

Etter alle skandalene og skuffelsene er det naturlig at troverdigheten har sunket til et bunn-nivå. Idretten har seg selv å takke for at åpenbare problemer har blitt neglisjert altfor lenge.

Dagens utøvere, særlig de ærlige, betaler prisen for at idretten ikke har evnet å rydde opp. Mistilliten rammer alle, særlig de på topp. Men er prestasjoner i seg selv et bevis på doping?

Dagens utøvere, særlig de ærlige, betaler prisen for at idretten ikke har evnet å rydde opp.

Mads Kaggestad

Når Froome akselererer oppover bratte fjellsider i Tour de France, Bolt er best i historien på 100-meter, og våre tidligere langrennshelter slår steindopende konkurrenter – er det da et bevis på at også de er dopet?

Jeg har sluttet å være sikker, til det er jeg altfor miljøskadet. Men min erfaring med sykkel og idrett gjør at jeg ikke er den første til å trekke frem doping som årsak. Prestasjonen isolert holder ikke som et bevis på doping. Fordi: Hvordan vet vi hvilke fysiske begrensninger som ligger i menneskets natur og evne til å prestere? En stor tenker ble en gang sitert på følgende: Hemmeligheten bak suksess er hardt arbeid, derfor er det en hemmelighet for de fleste. Hva om årsaken ligger i hardt og ærlig arbeid?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Falskt bevis

Derimot blir jeg fort mistenksom om det i kjølvannet av fantastiske prestasjoner også melder seg andre indikasjoner som rykter, samarbeid med antatt uetiske leger, anklager fra vitner tett på miljøet rundt den aktuelle utøveren, eller annet som kan bidra til tvil.

Manipulerte negative dopingtester fungerer som et nyttig verktøy den dopede utøveren kan gjemme seg bak og bruke som falskt bevis.

Mads Kaggestad

En positiv prøve er selvfølgelig den beste løsningen, men dessverre har dopingkontrollene begrensninger om metodene blant idrettssvindlerne er tilstrekkelig kyniske.

Dessverre har vi nok av eksempler på gjennomdopede utøvere som ikke tester positivt.

Faktisk fungerer manipulerte negative dopingtester som et nyttig verktøy den dopede utøveren kan gjemme seg bak og bruke som falskt bevis. Hvor mange ganger hørte vi Lance ikke Armstrong si at han aldri testet positivt?

Prestasjonen alene er ikke nok

Armstrong er et grelt eksempel på en som ble trodd og forsvart i det lengste, til han selv valgte å innrømme omfattende dopingbruk. Personlig trodde jeg på Armstrong frem til jeg selv ble proff i 2003.

Med inntreden blant proffene hørte jeg rykter og stadige anklager fra folk ansett å være tett på miljøet rundt sykkelkongen. Troen på amerikaneren og alle rundt han forsvant gradvis etter hvert som tidligere lagkamerater testet positivt og stadige flere kritiske artikler med hardtslående bevis med sluppet i media. At Armstrong testet positivt allerede i 1999 var en sterk indikator. Det er utrolig at ikke flere ansvarlige personer åpnet øynene allerede da! Blant ansvarlige finnes den tidligere presidenten i det internasjonale sykkelforbundet, nederlandske Hein Verbruggen. I dag er han æresmedlem i IOC.

Derfor: Jeg venter på flere bevis før jeg velger å mistenke utøvere for doping. Prestasjonen alene er ikke nok, uansett om det setter tidligere prestasjoner basert på juks i skyggen.