Er Kongs­hornet egentlig vårt?

Er det berømte Kongshornet egentlig vårt?

Jo da, det ble laget i Norge. Det er en av ganske få praktgjenstander fra den norske middelalderen, og det kan føles litt bittert at det til vanlig bor i København. Likevel kan det være nyttig å se litt nærmere på historien før vi forlanger at danskene skal gi det tilbake, slik enkelte gjør.

Denne uken kom Kongshornet uansett til Oslo, som et lån fra det danske nasjonalmuseet. Fra 13. oktober kan den som vil, få se det på Kulturhistorisk museum: Et veldig drikkehorn, dekorert med forgylt sølv, fra begynnelsen av 1300-tallet. Det kan ha vært laget til bryllupet til datteren til kong Håkon 5. av Norge.

Så er det de som mener at returbilletten til Danmark helst burde vært avbestilt. Asle Toje, nestleder i Nobelkomiteen og tidligere forskningssjef ved Nobelinstituttet, synes danskene kunne gitt oss hornet tilbake.

Toje synger tidens sang. Museer over hele verden får stadige krav om å levere tilbake gjenstander til landene de kom fra. «Repatriering» er fagordet. Som regel dreier det seg da om ting som kolonimaktene har forsynt seg med i land der de strengt tatt ikke hadde noe å gjøre. Ofte har det vært snakk om regelrett plyndring.

Den kanskje mest kjente krangelen står mellom Storbritannia og Hellas. Hvert år flokker folk til British Museum i London for å se statuene fra den greske antikken som lenge var kjent som «The Elgin Marbles».

Statuene var en del av dekoren på Parthenon, det største templet på Akropolis. De ble fraktet til England av jarlen av Elgin på begynnelsen av 1800-tallet, på et tidspunkt da Hellas ble kontrollert av Det osmanske riket, som var britenes allierte. Deretter ble de solgt til staten.

I over to hundre år har grekerne forsøkt å få statuene tilbake. British Museum holder på dem så hardt de kan, og hevder hardnakket at det er best for publikum at det er mulig å se kunstverkene i to land. Konflikten er fastlåst, men grekerne har i stadig større grad fått opinionen med seg.

Men kan det norske Kongshornet sammenlignes med de greske marmorskulpturene? Kanskje ikke helt. Norge, Sverige og Danmark var tett sammenvevd på begynnelsen av 1300-tallet. Den samme familien gled opp og ned på de forskjellige tronene.

Senere, i dansketiden, ble Norge holdt nede av Danmark. Alt ble styrt fra København. Kravene fra nordmenn om å få egen bank og eget universitet, ble nervøst ignorert av danske konger som ikke ville at Norge skulle bli for selvstendig. Men på tidspunktet da hornene ble til, hadde ikke denne skjevheten i makt festet seg.

Kongshornet forsvant til Island, men ble i 1720 gitt til den danske kongen av den islandske biskop Vidalin. Dersom hornene hadde tilhørt Håkon 5. eller etterkommerne hans, ble de bare returnert til sin rettmessige eier. Den norske kongsslekten døde ut med den sytten år gamle Olav 4. i 1387.

Kongerekken gikk videre gjennom den adopterte Erik av Pommern. Fra hans familie kommer den nye, dansk-norske kongerekken. Frederik den 4., som tilhører dette slektstreet, er kongen som får hornet fra Island. Dermed kan det sies å tilhøre danskene like mye som det tilhører oss.

Dessuten er det ofte mer komplisert enn det høres ut å sende gjenstander tilbake til landet de en gang kom fra. Krukker, kar og smykker fra samme kultur kan hope seg opp på et sted. Museene vil få mindre varierte samlinger å tilby publikum.

De færreste historieinteresserte turister har muligheten til å reise verden rundt. Dersom målet er at så mange mennesker som mulig skal bli opplyst og inspirert av vitnesbyrdene fra hvordan mennesker levde før, er kanskje det beste at ting fra mange kulturer er å finne på mange steder i verden.

Det er et balansepunkt her som ikke er så lett å finne. På den ene siden bør myndigheter og museer forsøke å bøte på plyndringen som har skjedd gjennom hundrevis av år, og som ofte var drevet av griskhet og storpolitikk mer enn noe ønske om å bevare historien for ettertiden. På den andre siden må de ha i mente hva som er best for å spre kunnskapen om gamle kulturer.

Jeg husker jeg var på The Morgan Library & Museum i New York. Der har de noen utsøkte segl fra det gamle Mesopotamia. Jeg ble fylt av ærefrykt mens jeg stod og studerte de ørsmå graveringene av mennesker og dyr, på segl som bare var et par centimeter høye. I området der seglene egentlig hørte hjemme, Syria og Irak, raste borgerkrigen.

IS tok over kontrollen i Irak og brukte blant annet makten sin til å ødelegge uvurderlige, umistelige statuer fra fortiden. IS-regimet er et ekstremt eksempel, men historien sier likevel noe på at det kan være forskjell på hvor en historisk gjenstand hører hjemme, og hvor det er best at den oppholder seg.

Kanskje er det ikke så farlig hvor Kongshornet bor sånn til daglig. Det viktigste er at det blir bevart. At det får reise litt iblant. At hornet får oss til å tenke på de som kom før oss. På kongene som kanskje svingte det, og på gullsmeden som satt bøyd over arbeidet sitt, og jobbet natt og dag for å lage noe storslagent og vakkert.