Det er natta etter terrorangrepet. Jeg får ikke hvile. Tankene mine er på andre siden av landet. Vennene mine er på Utøya, og jeg sitter i stua hjemme hos foreldrene mine i Sunndal, Møre og Romsdal. Øynene er klistret til skjermen. Jeg må få med meg siste nytt, selv om det er lenge mellom nye opplysninger.
Etter at bomben gikk av i Regjeringskvartalet tidligere på dagen sendte jeg en melding for å høre hvordan det gikk med en håndfull av vennene mine. Sjansen var stor for at noen jeg kjente var på Youngstorget. «Vi er på verdens tryggeste øy,» fikk jeg til svar. Når jeg sendte meldinger igjen senere, fikk jeg til svar at de gjemte seg. Eller ingen svar i det hele tatt.
Frykten
Det var ikke sorgen som festet seg i ryggmargen først, det var frykten. Frykten for hva vennene mine på Utøya hadde opplevd. Redselen for at det trygge samfunnet jeg hadde vokst opp i skulle endre seg over natta. At Norge ikke lenger skulle ha plass til mangfold og inkludering.
Klokka har bikket midnatt for lengst. Jeg tenker som folk flest: Hvordan kan jeg hjelpe? Fire minutter på to skriver jeg ordene «Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen», og deler det med følgerne mine på Twitter. Deretter logger jeg av.
Først etter ett og et halvt døgn logger jeg meg på igjen. Da ser jeg plutselig ordene jeg skrev gjengitt på engelsk, på ulike profilbilder på Facebook, og på forsiden av VG.
Jeg var atten år og brukte Internett som tankebok. Ikke visste jeg hvilken oppmerksomhet ordene kom til å få.
Det spontane samholdet
Mange av oss deltok i ulike markeringer, og følte på den store kollektive sorgen. Og midt i det svarteste, støttet vi oss på ord. Jens Stoltenberg sa «Vårt svar er mer åpenhet, mer demokrati, mer humanitet». Siv Jensen sa «I dag er vi alle AUFere». Kronprins Haakon sa «Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort. Men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker.»
- Les også:
Budskapet i alle sitatene er at vi skal stå sammen. Og det syns jeg vi gjorde, i den umiddelbare sorgen rett etter angrepene og i rettsaken påfølgende vår. Men tilhører kjærlighetsbudskapet og ordene fortiden?
Allmenne verdier forener
Måten Norge reagerte, med rosetog og samhold, fikk hele verden til å åpne øynene. Det er ikke vanskelig å relatere til innholdet i setningen: kjærlighet og hat er to ytterpunkter. Rett og galt. Siden det først ble formulert, har jeg sett sitatet brukt i ulike sammenhenger.
Fellesnevneren er alltid terrorangrep. Både i fortid og nåtid kontakter folk meg, og forteller at de finner håp i meldingen. Minst en gang i året siteres budskapet i USA, et land som opplever ensom ulv-angrep hyppig.
Måten vi reagerte i tiden etter angrepene er inspirerende for andre i samme situasjon, men det forplikter også. For meg har kjærlighetsbudskapet en ytterligere dimensjon. Det handler om videreføringen av essensielle verdier, som likeverd, antirasisme og demokrati i et samfunn for alle. Dette var noe som var lett å forenes om på tvers av politiske skiller den gang, men fire år senere oppleves det som spøkelser fra fortiden.
Mindre humanitet
For meg er det mange samfunnsutfordringer som kan knyttes opp mot verdiene i budskapet. Behandlingen av romfolket. Integrering. Flyktninger. Rusomsorgen. Barnevern. Rett og slett alle områder som virker som en del av utenforskapet. Anders Behring Breivik var en av de som falt utenfor, det må vi ikke bare lære av, men også handle etter.
Vi så tydelig i behandlingen av asylbarna at handlingene til politikerne kom i konflikt med nasjonalverdiene vi stilte oss bak 22. juli 2011. Vi vet hvordan det er å miste barn, likevel sender vi barn tilbake til krig og konflikt. Det er kanskje lettest slik; å få saker som handler om mennesker til å handle om tall og statistikk.
Når kroner blir viktigere enn barn, er det en samfunnsutvikling i alle fall ikke jeg kan stille meg bak. Politikken i Norge bør i større grad få utfall av etiske diskusjoner, ikke besluttes ved å snu på kronene vi allerede har nok av.
Vakkert å se
Hvert år rundt denne tiden får jeg det samme spørsmålet fra journalister: Lever vi fortsatt opp til kjærlighetsbudskapet? Jeg føler selv at jeg har flere spørsmål enn svar. Det var nok grunnen til at jeg gikk ut av politikken. Det, og at jeg syns det var for mange mennesker som ønsket makt, i stedet for et reellt ønske om å endre samfunnet til det bedre.
Men jeg svarer «både og». Det er vakkert å se at Utøya igjen fylles av håpefulle og idealistiske ungdommer, forberedte på å forelske seg i både politikken og andre leirdeltakere. Opprettelsen av informasjonssentret i Regjeringskvartalet er en viktig del av brikken for å ta vare på arven etter vårt nasjonale traume.
Verdiene ordene kom med
Det er ikke selve minnene jeg er redd for at ikke blir tatt vare på, men at vi ikke bygger videre på de verdiene vi bestemte oss for å fronte den regntunge julidagen for fire år siden.
Ordets makt er stort, men ord kan også fort bli floskler. Derfor er det viktig å se tilbake på verdiene ordene kom med. La «Når en mann kan forårsake så mye ondt» høre minnene til. La oss bygge videre på «Tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Mister vi troen på kjærlighetsbudskapets styrke, mister vi også troen på et bedre samfunn.
Les også:
