NRK Meny
Kronikk

Er Jørn Hurum for mye av det gode?

Det har gått fem år siden Jørn Hurum lanserte fossilet Ida og stelte i stand et sirkus verden sjelden – og Norge aldri – hadde sett maken til. Den slags kan ikke gå ustraffet.

Jørn Hurum Ida

Ida ble en verdenssensasjon. Her viser Jørn Hurum frem fossilet i New York for nøyaktig fem år siden, 19. mai 2009.

Foto: STAN HONDA / AFP

Det er fem år siden Ida. Det er fem år siden et fossil fra et norsk museum fikk verdenspressen på tå hev.

Etter pressekonferanser i New York og London, bøker, filmer og tusen artikler, visste milliarder av mennesker at det befinner seg et spektakulært fossil på Naturhistorisk museum på Tøyen.

De samme milliardene fikk kanskje også med seg et bevis på at livet utvikler seg: Ida – 47 millioner år gammel – var en overgangsform fra den tiden aper og lemurer skilte lag. Mer kjent som en «missing link».

Sinte reaksjoner i Norge

Selvfølgelig fikk vi et ras av sinte reaksjoner – fra Norge.

Mediesynsere som aldri har åpnet en bok om faget, var plutselig eksperter på evolusjonsbiologi, og slo fast at «(É)n ting er at Jørn Hurum har overdrevet betydningen av fossilet. En annen ting er at journalistene ikke har utvist tilstrekkelig kildekritikk».

Hvor var mediesynsernes egen kildekritikk?

Erik Tunstad

En gruppe på fem fremtredende og faglig riktig plasserte professorer gikk hardt ut i en kronikk i Aftenposten: Ida er oversolgt. Formidling er vel og bra, og innsalget av fossilet Ida «er det bare å ta av seg hatten for» – men: «Dessverre har budskapet vi har fått presentert … gått langt utover det forskningen gir grunnlag for». Dette kunne forskerne slå fast uten å ha studert fossilet. De visste det fordi «internasjonale forskere» nå hadde kritisert Hurum.

Det faktum at de «internasjonal forskere» heller ikke hadde studert fossilet særlig nøye, men var opphavsmenn til rivaliserende hypoteser om apenes opprinnelse, syntes ikke å ha gått inn på de norske professorer. Og hvor var mediesynsernes egen kildekritikk?

Moralen må ha vært: Vær forsiktig, så du ikke vekker for mye oppmerksomhet, da!

Idas plassering i livets tre

Ida ble funnet i Messel, syd for Frankfurt i Tyskland. Ut fra alderen på steinlagene der vet forskerne at hun døde for cirka 47 millioner år siden.

Ut fra dyrene og plantene de har funnet rundt henne, vet de at det var regnskog syd i Tyskland på denne tiden. Ut fra mageinnholdet hennes, vet de at hun var planteeter, ut fra tenner og brusk at Ida ikke var voksen da hun døde – og ut fra et vell av subtile detaljer i skjelettet, kan forskerne diskutere hvor hun – eller Darwinius massilae, som er artsnavnet – befinner seg i livets tre.

Fem år etter vet vi at Idas evolusjonære plassering og betydning fremdeles er omstridt. Slik er vitenskapen, heldigvis.

Erik Tunstad

Nå, fem år etter verdenssensasjonen Ida vet vi at hennes evolusjonære plassering og betydning fremdeles er omstridt.

Slik er vitenskapen, heldigvis. Absolutt sikkerhet er ofte et faresignal, heftig diskusjon, et kvalitetstegn.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Mer gammel tante enn mor

Vi vet imidlertid at Ida hadde kort snute, dyp og sammenvokst underkjeve, spadeformede fortenner, at hun manglet pusseklo, men hadde firkantede jeksler i underkjeven og bred mesocueniform (som er en fotknokkel).

Dette settet av karakterer overbeviser Hurum og hans meningsfeller om at hun tilhørte apene, og ikke halvapene. Men her finnes det som sagt uenighet.

Jeg tror Hurum har rett, at Ida fortsatt vil sitte nær bunnen av vårt direkte stamtre.

Erik Tunstad

Vi vet uansett at hvis hun var en ape og ikke en halvape, så var hun likevel ikke en av våre direkte formødre – snarere en gammel tante. For eksempel hadde hun såpass reduserte forjeksler at de allerede var blitt for små til å passe med de noe større tennene vi finner hos fossiler vi vet førte mer direkte til oss.

Vi har fremdeles et av de viktigste dokumentene fra menneskets historie forvart og utstilt i et norsk museum. Personlig tror jeg Hurum og hans medarbeidere er de som har rett, at Ida fortsatt vil sitte nær bunnen av vårt direkte stamtre. De siste fem årene har styrket dette synet. Hurum og hans kolleger argumenterer ved hjelp av sentrale anatomiske detaljer, hans motstandere skyves langsomt over på de mer perifere.

Men svaret er det bare tiden som kan gi.

Hurum uten bremser

Det er med et visst ubehag jeg nå trekker fram Janteloven. Jørn Hurum kan kanskje bli litt mye for sarte sjeler, enten de er mediesynsere eller professorer. Han stelte i stand et sirkus verden sjelden og Norge aldri hadde sett maken til. Den slags kan ikke gå ustraffet.

Og Hurum har ikke bremset ned. Boka Ida fra 2011 er glimrende vitenskapsformidling for barn – ikke bra! Hans team har publisert en serie vitenskapelige artikler – noe mindre ille, får vi tro.

Men …

Nå tråkker han sannelig uti igjen! En Ida-video med tungrockbandet Gator Bait Ten, med røtter i band som Prong, Godflesh og Swans. Hvor skal dette ende?

Jørn Hurum går nye veier – han er en innovatør, en nyskaper, en mann som trekker uventede linjer for vitenskapelig popularisering. En mann som har fått til mer enn noen annen nålevende nordmann for profilering av god vitenskap, både internasjonalt og nasjonalt.

Jeg vet at Hurum har mange vitenskapelige støttespillere og sympatisører i Norge. Jeg sitter likevel og venter på anerkjennelsen – både fra professorer og journalistikkens overdommere. Er det fremdeles sånn at «formidling er vel og bra, men …»?

Denne kronikken ble først publisert på Forskning.no.