For få dager siden uttalte både den norske og den danske innvandringsminister at tradisjonelle feminister har en politikk som er foreldet, og – som Sylvi Listhaug sa – for «eliten». La meg beskrive noen av kravene fra oss tradisjonelle feminister. Disse kravene ble til dels også nevnt av de to statsrådene, som ellers var lite konkrete i sin kritikk.
Klassiske kvinnesaker
Likelønn: Den rødgrønne regjeringen oppnevnte en kommisjon for å utrede årsakene til lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Som kjent er kvinners gjennomsnittlige timelønn 85 prosent av menns. Den viktigste forklaringen på dette misforholdet er ifølge kommisjonen at tradisjonelle kvinneyrker er dårligere lønnet enn typiske mannsyrker med tilsvarende kvalifikasjoner og ansvar. Kvinneyrkene er blant annet sykepleiere, sosialarbeidere, førskolelærere. Likelønn ville kreve en kraftig lønnsøking i disse yrkene, som neppe utgjør noen elite. Kommisjonen foreslo et beløp på statsbudsjettet satt av for å finansiere en engangs lønnsøking. Verken rødgrønn eller blåblå regjering har fulgt forslaget opp. Kamp for likelønn er verken foreldet eller til gunst for eliten.
Barselpermisjon ble nevnt av den danske statsråden, det tilsvarer vel vår norske foreldrepermisjon, og var kanskje spesielt myntet på fedrekvoten. Vi feminister protesterte mot at denne ble redusert. Men det er ikke bare eliten som får barn. Det er heller ikke bare elitens barn som trenger omsorg fra far i tillegg til mor. Og siden de fleste fedre benytter seg av retten til pappaperm, kan den neppe sies å være til for eliten.
Flere pensjonspoeng til kvinner. Det overveldende flertall av minstepensjonister er kvinner. Igjen, disse er neppe noen elite.
Krisesentre for mishandlede kvinner ble ikke nevnt av de to statsråder. Men disse sentrene ble opprettet og drevet av tradisjonelle feminister, og det er fortsatt vi som står på for å øke bevilgningene.
Universelle krav
Alle disse kravene berører samtlige kvinner i Norge, både innvandrere og ikke-innvandrere. Det er vanskelig å se hvordan de kan være til hinder for å støtte kvinner som er ofre for den såkalte æreskulturen. De to statsråder hevdet nemlig at tradisjonelle feminister svikter disse kvinnene ved ikke å kritisere tvangsgifte og ved ikke å støtte kvinner som bryter med æreskulturen.
Til det siste vil jeg peke på at siste landsmøte i Norsk Kvinnesaksforening gav Gina Krog-prisen til den somaliske innvandreren Amal Aden. De forskjellige feministiske kvinneorganisasjonene gikk sammen om å organisere to demonstrasjoner i fjor, i tillegg til 8. mars-toget: En til støtte for offeret for voldtekten i Hemsedal, og en som protesterte mot vold mot kvinner.
Videre er samtlige norske kvinneorganisasjoner tilsluttet Fokus, som arbeider spesielt med kvinnerettet bistand til den tredje verden.
Sikrer kvinners uavhengighet
En sak som spesielt Norsk Kvinnesaksforening har vært opptatt av, er øking av barnetrygden og gjeninnføring av det såkalte søskentillegget. Barnetrygden blir normalt utbetalt til moren. Dermed virker den ikke bare mot barnefattigdom, men styrker kvinners økonomiske uavhengighet og gjør det lettere å bryte ut av voldelige forhold.
Hva mener så vår hjemlige statsråd Listhaug vi feminister skulle gjøre for de kvinner som er utsatt for tvangsgifte og annen utilbørlig kontroll – noe som rammer noen, men langt fra alle, innvandrerkvinner?
To standpunkt vi ikke bør innta, er nei til innvandring og at kvinneundertrykking skyldes islam. De av oss som ønsker å støtte kvinners rettigheter bør særskilt støtte innvandring av kvinner fra land som for eksempel Afghanistan og Somalia. Her i Norge vil de stå langt sterkere enn i hjemlandet. Her har de norsk lov i ryggen og tilgang til rådgivning og krisesentre.
Skiller ikke mellom religioner
Vi bør heller ikke bidra til å gi inntrykk av at muslimske kvinner må velge mellom sin frihet og sin religion. Undertrykking, mishandling, ja, drap av kvinner er utbredt i det meste av verden, uansett religion.
Det er en ulykke å bli født som kvinne nesten overalt, enten landet er befolket av hinduer, buddhister, muslimer eller kristne. I India dreper de jentefostre, og vi leser om hvor vanlig det er med voldtekter.
I Latin-Amerika er kvinner utsatt for machokulturen, og i store deler av Afrika blir kvinners kjønnsdeler lemlestet i alle religioner, også den kristne.
Det at kvinneundertrykking er vanlig, unnskylder den selvsagt ikke, verken hos innvandrere eller oss andre. Men vi må søke under og bak religionen for å finne årsaken til – og for å motarbeide – holdninger som er så utbredte.
FØLG DEBATTEN: OG
