Ved inngangen til 2023 er det mye som trekker ned for vårt kontinent: Det er igjen krig og full splittelse mellom øst og vest. Enorme menneskelige lidelser og materielle ødeleggelser i Ukraina etterfølges av flyktningstrømmer, forstyrrelser i nær sagt alle tenkelige markeder og verdikjeder, og betydelig større usikkerhet.
Men også lengre trender slår inn: Demografien endrer seg raskt og befolkningen eldes. Færre i arbeidsdyktig alder merkes over hele kontinentet i stadig sterkere grad. Videre er Europa relativt fattig på ressurser sammenlignet med andre kontinent, spesielt energi.
Dette har på kort tid blitt det viktigste spørsmålet i vår tid; hvordan sikre husholdninger og næringsliv stabil og rimelig tilgang på nok energi?
I tillegg kommer Kina, hvor mye kan vi tillate oss å bli avhengig av det som tross alt er et autoritært diktatur både når det gjelder markedsmakt, teknologi og global innflytelse?
Energi er ikke som alle andre råvarer.
Energi skiller seg fra de fleste andre råvarer med at tilgang, stabilitet og pris er selve forutsetningen for alt annet avanserte økonomier og velferdssamfunn driver med.
Uten tilstrekkelig tilgang og forsyningssikkerhet vil samfunnet vakle; kjøpekraften til husholdningene gå ned, konkurransekraften til næringslivet svekkes og ulikhetene i samfunnet øke radikalt.
Etter er drøyt år med høye energikostnader er det ufarlig å slå fast at hverken vi i Norge eller resten av Europa kan håndtere så høye priser.
På tross av ulike reguleringer og store pengeoverføringer fra fellesskapet til husholdningene har en ny type fattigdom i vår tid for alvor fått fotfeste; energifattigdom. Videre svekkes selvsagt vår konkurransekraft.
Det finnes neppe et styre i europeisk, energikrevende industri som ikke for lengst legger planer for hvordan de kan flytte virksomhet til USA, Midtøsten eller Asia.
De økonomiske, sosiale og politiske langtidseffektene kan vi bare spekulere i, men det er ingen grunn til å tro at dette blir trivelig.
Det store bildet.
Helt siden opplysningstiden og den industrielle revolusjon har Europa vært episenteret for utvikling, fremgang og velstandsvekst. Kun USA har maktet å konkurrere.
Det har gitt mange rike liv og muligheter både for individ og samfunn du ikke finner andre steder i verden. Dette skyldes ikke bare tilgang på ressurser, men selvsagt også institusjonsbygging, demokrati, utdanning og aktive velferdsstater.
Enhver avansert økonomi trenger imidlertid en ressursbase, og fremfor alt tilgang på energi for å fungere. Der skiller vi oss stadig mer fra våre fremste konkurrenter.
Russland – en kinesisk vasallstat.
Som økonomi kommer Russland neppe til å spille en vesentlig rolle fremover, men som råvareleverandør vil de være viktige.
Selv om krigen skulle ta slutt i morgen er forholdet østover ødelagt for tiår, kanskje generasjoner fremover. Og Europa bør uansett ikke gjenta tabben og gjøre seg avhengig av Russland en gang til.
Det skjønner selvsagt russerne, og må finne nye markeder. Det tar litt tid å bygge nødvendig infrastruktur østover, men det kommer til å skje. Kina kommer til å få russiske ressurser på billigsalg. Russland vil ende opp som en autoritær, kinesisk vasallstat med mye atomvåpen.
Det er dermed to vinnere igjen: Kina og USA
Kina – utfordreren.
Kina er den globale utfordreren både økonomisk, militært og verdimessig. Landet har gjort suksess ved å bli vestens fabrikk, men sikter høyere.
Vi kan flagge hjem produksjon og teknologi, men åpenbart til en høyere kostnad – og dermed redusert levestandard.
Som Russlands eneste allierte av betydning vil de få tilgang til en enorm ressursbase til vesentlig lavere kostnad enn oss, noe som selvsagt vil styrke deres konkurransekraft.
USA – globalt hegemoni i nye hundre år?
USA har tilgang på både areal og ressurser vi på denne siden av Atlanteren bare kan drømme om. Det er for eksempel 232 tyskere pr. km² og 33 amerikanere.
Gassprisen har typisk vært 1/5 av den europeiske. De har gått fra å være verdens største importør av olje til å bli netto eksportør. LNG fra USA skal nå sikre europeisk energiforsyning. Demografien deres er bedre, og økonomien går på høygir.
Det er lite å utsette på innovasjonsgrad, dynamikk og teknologiutvikling. Nå står de i tillegg i utsikt til å kapre mye av den verdiskapingen som frem til nå har hørt hjemme på vårt kontinent.
Bidens Inflation Reduction Act er et stort subsidieprogram for å sikre dette. I stort ser det derfor ut som USA er betydelig bedre posisjonert for vekst og utvikling enn Europa.
Europa – taperen?
Så blir da det store spørsmålet akkurat det. Er kombinasjonen av en mislykket energipolitikk, avhengighet av Russland og selvpålagte restriksjoner, ikke minst i klimapolitikken, det som tipper vårt kontinent over kanten til stagnasjon, utflagging av industri og stadig mindre geopolitisk betydning?
Eller vil Europa på uforklarlig vis gjenoppstå som et økonomisk og politisk kraftsentrum med muligheter for rike liv uavhengig av underliggende mangel på ressurser og energisystem som fungerer?
Den som lever får se.
