NRK Meny
Kronikk

Er døden fortsatt tabu?

Det gjentas til det kjedsommelige at døden er tabu. Sannheten er at vi sørger mer offentlig enn noengang.

Kirkegård med kors

Iblant kan man lure på om det er blitt for mye død i samfunnet vårt, skriver kronikkforfatter Ragnhild Bugge.

Foto: Matthias Weinberger (CC BY-NC-ND 2.0)

Tor Milde. Jon Bing. Anbjørg Sætre Håtun. Lars Andreas Larssen og Karl Erik Bøhn. Listen over kjendiser som ikke lever mer, er lang. De siste ukene har vi knapt rukket å få med oss det ene dødsfallet før det kommer melding om det neste. Mediene har gitt oss innblikk i sykdomshistorier og behandlingstiltak som ikke har ført frem. Dag etter dag ser vi glimt av avskjedsseremonier og får ta del i bekjentskapskretsens vonde savn.

Likevel gjentas det til det kjedsommelige at døden er et av de største tabuene i landet vårt. Da Fritt Ords Pris ble tildelt Per Fugelli i 2013, var det fordi han fortjener honnør for å «hente døden frem fra fengselet for de forbudte ord», ble det sagt. I sin omtale av den påfølgende TV-dokumentaren fulgte NRK villig opp. Uten forbehold ble det slått fast at døden i det moderne Norge ikke bare omgis med taushet, men gjemmes omhyggelig bort.

I bøkene Døden, skal vi danse og Journalen, forteller den skriveføre sosialmedisineren om hvordan han takler en alvorlig kreftdiagnose på en måte som utvilsomt har slått an. Men han er ikke alene om å sette sykdom og død på dagsordenen. Etter at VG-journalisten Jon Magnus ga ut Veien til Karlsvogna for 15 år siden, er selvopplevde nedtegnelser fra pasienter og pårørende blitt en gjenganger i bokbransjen. Den autentiske dagboken ble en uventet bestselger, og hittil har markedet ikke latt seg mette.

Oppegående pårørende

Noe av det første som slo meg da jeg begynte som gravferdstaler for Human-Etisk Forbund for ti år siden, var at døden ikke fremsto som så tabubelagt som vi er opplært til å mene. Selv om den neppe var et daglig samtaleemne rundt middagsbordene, skortet det verken på vilje eller evne til å nærme seg realitetene. Pårørende fant stort sett ordene de trengte, og mange hadde avklart både livssynsmessige og praktisk spørsmål med avdøde i forkant. Var det noe de lurte på, lot de sjelden være å spørre og grave.

Før ble døden oftere dysset ned og henvist til de lukkede rom, men tiden står ikke stille.

Ragnhild Bugge, litteraturviter og forfatter

Før det igjen ble døden oftere dysset ned og henvist til de lukkede rom, men tiden står ikke stille. Kong Olavs død i 1991 er utpekt som et vendepunkt som førte til større åpenhet i hele nasjonen. Nyheten utløste en spontan sorgreaksjon som fikk tusenvis av voksne og barn til å tenne lys i snøen utenfor slottet. Tårer rant i full offentlighet og lite tydet på kollektiv fortrengning.

Ideen om at det måtte en konge til for å overvinne et seiglivet tabu, kunne godt slått rot i et monarki som vårt. Men det har den ikke gjort, og egentlig var prosessen allerede i gang. Ut over 1980-tallet ble det holdt en rekke sørgegudstjenester etter opprørende ulykker som Caledonien-brannen i Kristiansand, snøskredet i Vassdalen og Partnair-flyet som havarerte på vei til København. Fra da av har offentlige sorgritualer funnet sted igjen og igjen, enten nabolag tenner sine fakler og går i samlet flokk til et ulykkessted, eller det avholdes storstilte markeringer med statsoverhoder i front.

I tillegg kommer internett. Ved hjelp av noen tastetrykk kommuniserer et økende antall etterlatte med kjente og ukjente støttespillere over hele verden. Ungdom har gått i bresjen, men de eldre følger etter.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Sammenfallende utviklingstendenser

Ordtaket om at felles skjebne er felles trøst står ved lag, samtidig som holdningsmessige og praktiske endringer har hjulpet oss til å «ta døden tilbake» på det individuelle plan. Siden de færreste dør hjemme i sin egen seng, er syning et nærliggende eksempel. I dag avslår nesten ingen tilbudet om å se den døde, og enkelte vil også være med på vask og stell. Andre sørger for at den hvite likskjorten byttes ut med findressen eller fritidsantrekket avdøde likte best.

Parallelt er gravferder som foregår i stillhet blitt relativt sjeldne. Det samme gjelder formildende omskrivninger som «søvn« i dødsannonser og familier som verken ønsker blomster eller kondolanser.

Gravferder som foregår i stillhet har blitt relativt sjeldne.

Ragnhild Bugge, litteraturviter og forfatter

Pårørende gjør heller hva de kan for å lage en minneverdig seremoni med personlig vri. Etterpå inviteres gjerne de fremmøtte til mer uformelle sammenkomster, og om de ikke akkurat arter seg som våre forfedres gravøl, tar de opp i seg elementer fra den gang gamlefar snekret kisten sin selv.

Men pårørende er ikke de eneste som tar grep. Stadig flere planlegger sin egen gravferd i minste detalj, så det er en stund siden det meste ble overlatt til begravelsesbyråer og pleiepersonell.

Ikke tabu, men trist

Smått om senn er det skjedd en mentalitetsendring som har gått nokså upåaktet hen. Når alt kommer til alt, er det vel få ting i dagens Norge som er gjenstand for større oppmerksomhet enn døden. Pressen boltrer seg, samtidig som enkeltpersoner med sterke historier kappes med nøkterne fagfolk om å komme til orde. Sykdomsblogger og minnesider florerer på sosiale medier, og iblant kan man lure på om det er blitt for mye død i samfunnet vårt.

Når alt kommer til alt, er det vel få ting i dagens Norge som er gjenstand for større oppmerksomhet enn døden.

Ragnhild Bugge, litteraturviter og forfatter

Aktivitetsnivået vitner om at åpenheten som etterlyses, er her for lengst. Det betyr ikke at døden er blitt enkel eller mindre smertefull. Vissheten om at livet tar slutt, har alltid vært vanskelig å forholde seg til og kommer fortsatt til å være sår og trist.