Hopp til innhold

En venstreside på villspor

Venstresiden har påført seg selv et tap som kunne vært unngått hvis de hadde våget å snakke om innvandring.

Støre starter valgkampen i Bergen.

Partileder Jonas Gahr Støre under åpningen av Arbeiderpartiets valgkamp ved Cornerteateret i Bergen 23. juli. «Strategene deres virker ikke i stand til å anerkjenne at det finnes et betydelig antall mennesker på deres egen side som gjemmer seg i buskene», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Jeg tapte i går. Jeg tapte fordi jeg stemte på venstresiden. Men jeg stemte den veien med en klype over nesa. Og det var jeg langt fra alene om.

Jeg er en av litt for få på venstresiden som høylytt og synlig snakker om utfordringene som følger med innvandring. Dette har mange andre på venstresiden fått med seg, men de vil ikke snakke åpent om det selv. Derfor får jeg jevnt og trutt høre fra dem.

Partiene de stemmer på bør imidlertid ikke være redd for å snakke om det. Men det ville ikke venstresiden i denne valgkampen. Bortsett fra når Sylvi Listhaug satte samtalen i gang på sine egne premisser. Og da går det galt.

Beskjeden til 40 prosent av Ap sine egne velgere er altså at vi vet at dere er sånn smått onde, men takk for at dere stemmer på oss allikevel.

Jeg har allerede flere ganger hørt gjengangeren om at man «ikke har fått budskapet sitt klart frem». Og det stemmer sikkert på mange områder. Men på dette området er budskapet klart: alle som ikke er enige med venstresiden er mer eller mindre onde.

Som Heikki Holmås valgte å bruke Facebook-veggen sin til å si i går, så er motparten full av «Listhaugs pøbeltilhengere». Du klager aldri på velgerne, sa Anne Enger på NRK dagen etter valget. Det memoet har Holmås og mange andre på venstresiden ikke fått.

Stå i stormen

Budskapet om rasisme og fascisme kom nok også tydelig frem til de 40 prosent av Ap-velgere som i mai 2016 svarte at de synes Listhaug gjør en god jobb. Beskjeden til 40 prosent av Ap sine egne velgere er altså at vi vet at dere er sånn smått onde, men takk for at dere stemmer på oss allikevel. Foreløpig.

Det er det imidlertid en del som er i ferd med å bli mer og mer ferdig med å gjøre. Det tok ikke langt tid fra første prognose i går kveld til den første meldingen tikket inn på telefonen min: «Men altså. Når det blir slik at venstresiden forteller meg at jeg er en rasist og et rasshøl. Vel. Da stemmer jeg på dem som befinner seg på andre enden».

Og dette kom ikke fra brungrums. Du finner disse menneskene speilet i folk som Ap-mannen Jan Bøhler og tidligere SU-leder Andreas Christiansen Halse. Jeg har intervjuet begge disse for en bok som nå er i trykken, og de kan fortelle om lignende angrep. Men i motsetning til Bøhler og Halse er det ikke alle som vil stå i den stormen. De gjemmer seg heller i buskene. Dermed hører ikke venstresidens strateger om dem.

Jeg har allerede flere ganger hørt gjengangeren om at man «ikke har fått budskapet sitt klart frem».

Velgere i skjul

Her kommer det store problemet: de som kan føre debatten inn i riktig spor, inkludert en del av disse 40 prosent, ligger i altfor stor grad stille bak en busk for å slippe å høre fra «sine egne» hvor begredelige de er som mennesker. De jeg snakker om er fornuftige folk på venstre side som lar seg skremme av ufornuftige folk på venstre side. Av folk som skriker når Sylvi Listhaug sier skrik.

Les for eksempel boken Boundary Struggles. Den er skrevet av forskerne Midtbøen, Steen-Johnsen og Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning. De har vært bak buskene de siste fire årene, og snakket med folk på venstre side som oppholder seg der. Og deres konklusjon er vel verdt å lese:

«Dette resultatet peker i retning av en viktig konsekvens. Disse prosessene som fører til fortiing kan forhindre noen aktører fra å ta del i den offentlige debatten, mens de som føler større avstand fra liberale verdier og den etablerte sfære kan vokse og på så sett dominere debatten uten å føle seg bundet av en liberal diskurs som kan virke underkuende.»

Den største utfordringen

Og det venstresiden har gjort i denne valgkampen har vært å underkue. Og slik har de påført seg selv et tap som etter min mening kunne vært unngått.

Strategene deres virker ikke i stand til å anerkjenne at det finnes et betydelig antall mennesker på deres egen side som gjemmer seg i buskene. Men det gjør de, det kan jeg love alle de gamle PR-rådgiverne i Oslo Arbeiderparti.

Men de er ikke lette å få tak i. Det er nemlig vanskelig å få folk som ikke vil uttale seg offentlig til å uttale offentlig at de ikke vil uttale seg offentlig. Dermed synes de ikke. Og dermed finnes de ikke.

Det er heller ikke politisk gratis å forsøke å straffe 64 prosent av befolkningen.

Jeg vet ikke hvor mange av dem som sa fra i går, men det var nok en del. Og det ligger mange der og vaker. Det vil venstresiden her i Norge få merke like godt som i en del andre europeiske land om de fortsetter med strategier av denne typen.

Dette temaet tvinger seg frem. Og gjør det ikke det på egenhånd, så kommer nok Listhaug til å klare det. Men mitt tips er at venstresiden ikke vil snakke om det som forklaring i etterkant av valget heller. Men det må de begynne med.

TNS Gallup har i flere år spurt norske velgere hva de ser på som samfunnets største utfordringer. Innvandring klatret fra nummer syv i 2010 til nummer en i 2015. I 2016 svarte 64 prosent at det var en av de tre viktigste utfordringen. Man ignorerer ikke slikt ustraffet. Og det er heller ikke politisk gratis å forsøke å straffe 64 prosent av befolkningen.

Og temaet innvandring vokser. Og det vokser ikke noe mindre fordi om man hyler fjeset fullt på folk som ikke oppfatter ting likt som venstresiden gjør. Det er ikke slik man lokker til seg nye velgere. Det er slik man mister dem.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter

Kronikken er endret etter publisering: I avsnittet om undersøkelsen fra TNS gallup,der formuleringen om at 64 prosent av de som svarte mente innvandring var den største utfordringen for samfunnet, rettet til at 64 prosent svarte at det var en av de tre viktigste utfordringene.