Kommentar

En vakker dag så har vi alt på stell 

12. mars 2020 innledet et kulturelt uår. Og den digitale revolusjonen fortsetter, selv om pandemien går over.

tcqV2mmLB6s

Kunst- og underholdningslivet er i full forandring, skriver NRKs kommentator. Plateprodusent Christer Falck (t.h.) var blant de første til å ta i bruk nye formater for strømmede konserter. Her med Odd Nordstoga på Sentralen i Oslo i fjor.

Foto: Heiko Junge / Heiko Junge

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

«Jeg stanger på en vegg, er ute av meg selv

Men en dag så har vi alt på stell

En vakker dag så har vi alt på stell»

OnklP

Slipper vi ut i det fri på forsommeren, da skal vi gi helsemyndighetene honnør for perfekt regi.

Da blir det kalveslepp, med store, lykkelige smil.

Da skal alt være på stell igjen. Men det blir på stell på en ny måte. Verden har skutt digital ekspressfart det siste året, og kunst- og underholdningslivet er i full forandring.

Saler og scener har gått i svart, og kulturlivet har mottatt store summer i kompensasjon. Men har pengene gitt kunst- og kulturlivet muskler til å møte en verden i full forandring?

Jeg tror ikke det.

Men allerede 18. mars 2020 var den digitale teknikken på plass hos auksjonshuset Grev Wedel.

Sjefen selv, Hans Richard Elgheim, var usikker. Er markedet modent? Er kjøperne klare til å kjøpe dyr kunst på nettet?

Kompensasjonsordninger er konstruert for å bevare det som er, ikke for å bygge nytt.

Siden 1700-tallet har kunstauksjoner vært et livlig møtested. Men denne kvelden var Norge nedstengt på sjette døgnet. En auksjon virket umulig.

Auksjonshuset tok sjansen. De gikk online. «Det ble gjennombruddet for oss», konstaterte Elgheim i en samtale jeg hadde med ham.

«Kunstprisene styres av en optimistisk børs og et sterkt eiendomsmarked. Det viste seg raskt at det ikke var nødvendig å ha folk i salen for å få til en vellykket auksjon.» Slik fant en helt udramatisk revolusjon sted.

Her går utviklingen lynraskt. Torsdag denne uka satte auksjonshuset Christie's prisrekord på 70 millioner dollar for et digitalt kunstverk - såkalt kryptokunst. Betalt i kryptovaluta. Og selvfølgelig skjedde det på en online-auksjon.

Auksjonshusenes forvandling er typisk. Endringer som ellers kunne tatt mange år, ble rullet ut i løpet av bare noen dager og uker.

Men uttrykket «skulder ved skulder» vekker fortsatt deilige minner om å være publikum sammen.

Den setningen vekker et mareritt for musikere og skuespillere. For visst savner vi tettpakka fellesopplevelser, men de som lever av å stå på en scene – de har det verre!

Spørsmålet er: Kommer publikum tilbake?

Nye talenter trenger venner.

Har du noen gang lurt på publikums betydning, så spør teatersjef Erik Ulfsby på Det Norske Teatret.

For ham er det det som sitter igjen etter dette året – takknemligheten for et publikum. «Den optimistiske delen av meg sier at publikum kommer tilbake. Men jeg vet ikke. Det hender jeg frykter det verste».

Andre har derimot aldri hatt et større publikum enn i år! Ikke i salen, men på nettet. Ferske godbiter og gamle konserter er lagt ut gratis, rett i fanget på YouTube og Facebook. Å ta digitale inngangspenger har ofte kostet mer enn det smakte.

Forsøket på å bygge opp et bærekraftig norsk alternativ til nettgigantene, der musikere, forfattere og skuespillere får betalt for det de gjør, har fått liten, om noen, politisk eller økonomisk støtte.

Hjemmekontoret kom for å bli, dette året.

Kompensasjonsordninger er konstruert for å bevare det som er, ikke for å bygge nytt. Skal man sette det på spissen, har ordningene først og fremst stimulert passivitet.

For visst trengs det alternative plattformer. Jo mektigere strømmetjenestene er blitt, jo mer ser de ut til å skygge unna det som irriterer de store. Inkludert Kina og Saudi-Arabia.

Netflix sa nylig nei til en Ryan Fogel-dokumentar om Jamal Khashoggi, og den kinesiske dissidenten Ai Weiwei slipper ikke til med filmer om Wuhan og opprøret i Hongkong.

Samtidig møter konserter og tradisjonelt teater konkurranse fra splitter nytt hold. På TikTok dugnadsjobber sultne, unge og ofte godt skolerte musikere og sangere.

I en slags global, organisk knoppskyting skapes også imponerende, rå og morsomme nytolkninger av kjente musikaler og filmer.

Å ta digitale inngangspenger har ofte kostet mer enn det smaker.

Strømmetjenestene følger nøye med. For, som den matleie og hovne matkritikeren Anton Ego sier i tegnefilmen Ratatouille, etter å ha blitt servert fantastisk mat fra noe så uventet som en ung rotte:

«Det nye trenger venner. Og en ting er helt sikkert; ikke alle kan bli kunstnere, men en stor kunstner kan komme fra hvor som helst.»

Morgendagens kunstnere og kulturkonsumenter kommer med digitale hoder. Og nye talenter trenger venner.

Spørsmålet må bare gjentas: Har regjeringens støtteordninger vært de unge talentene og gründernes venn? Jeg tror ikke det.

Hjemmekontoret kom for å bli. Arkitekter sitter allerede og tegner morgendagens hus og leiligheter. Med nisjer og «teamsrom» for arbeidsro.

Ferske godbiter og gamle konserter er lagt ut gratis.

Epidemier gir byplanleggere nytt å gruble på. Akkurat nå er det drabantbyene som er hardest korona-rammet. Hva skjer da? Kombinasjonen ekstreme boligpriser, netthandel og hjemmekontor kan friste mang en trangbodd familie til å flytte ut av byen.

Behovet for lys, ren luft og fine uterom skulle være bevist. Byene er i forandring.

Det er språket også. Språkgleden bobler i møte med covid-19. Dorullskam og Klappeaksjon kom raskt, her til lands. Søringskarantene, R-tallet og Superspreder fulgte på. Tyskerne melder om minst tolv hundre nyord på tolv måneder.

Vi er i en overgangstid. Men historien er fortsatt med oss.

Konserter og tradisjonelt teater møter konkurranse fra splitter nytt hold.

Grekerne fant opp det moderne alfabetet for å gi Odysseen en fremtid og den ferske staten Hellas en identitet.

Da svarte skuespillere skulle kommentere drapet på George Floyd, på teams og zoom, valgte de seg Shakespeares To be or not to be.

Joni Mitchell fulgte Woodstock-festivalen på TV, fra et hotellrom i New York, i 1969. Hun skrev selve sangen om Musikkfestivaler. Den holder fortsatt, den.

By the time we got to Woodstock
We were half a million strong
And everywhere was a song
And a celebration

Bare alt blir på stell igjen.

Mer om koronaviruset

Status Norge

Sist oppdatert: 30.11.2021
15 836
Smittede siste 7 dager
246
Innlagte
1 054
Døde
4 229 770
Vaksinerte