Når rettssaken mot Beate Zschäpe og fire mulige medskyldige starter i München i dag, har den allerede fått en slagside. Først ble saken utsatt fordi den tyske grunnlovsdomstolen påla domstolen å la tyrkisk presse være til stede i rettssalen.
Det hadde man ikke tenkt på, til tross for at saken naturlig nok vekker stor interesse nettopp i Tyrkia. Åtte av de ti som Zschäpe og hennes nazivenner er tiltalt for å ha henrettet, var tyrkere. Fra før av har de etterlatte måttet leve med at politiet har etterforsket drapene som oppgjør i innvandrermiljøet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Akkurat passe nedlatende
Familiemedlemmer ble mistenkeliggjort. Saken har på folkemunne og i pressen vært omtalt som «Döner-drapene», etter det tyske navnet på tyrkisk kebab. Akkurat sånn passe nedlatende. Nå er både det tyrkiske nyhetsbyrået IHA og Al jazeras Istanbul-kontor på plass, uten at det har roet gemyttene. Presseplassene har nemlig blitt fordelt etter lotterimetoden, hvilket har ført til at tyske storaviser som Taz og Die Welt ikke har fått plass. Mens små lokalradioer og deler av den kulørte pressen er til stede.
Hvordan en av etterkrigstidens viktigste straffesaker kan gå i et lokale med plass til så få, er det ingen som kan forstå.
Særlig når videooverføring ikke er tillatt.
Et elendig utgangspunkt for en prosess der ingenting må gå galt, og hvor en hel verden har vendt blikket mot Tyskland.
Funnet seg for godt til rette?
For det er mye som står på spill når Zschäpe som eneste gjenlevende medlem av nazicellen NSU skal stilles til ansvar for delaktighet i drapene, samt flere tilfeller av bankoverfall og bombeanslag. En ting er at man med tysk flid vil måtte gjennomgå omtrent hvert eneste dokument i en sak som så langt har vært preget av slurv, mangler – og sannsynligvis fordommer.
Over 150 politietterforskere har forsøkt å trenge til bunns i saken uten hell. Det snakkes åpent om hvorvidt tysk politi og etterretning er «blind på sitt høyre øye». Siden saken eksploderte i offentligheten i 2011, har fire etterretningssjefer måttet pakke sine saker og gå. Hvordan kunne trioen Uwe Böhnhardt, Uwe Mundlos og Beate Zschäpe holde det gående i så mange år, til tross for at tysk etterretning hadde sine muldvarper i miljøet?
Var de der i det hele tatt?
Hadde de funnet seg så godt til rette at de ikke så noen grunn til å sende rapporter derfra?
Og sist men ikke minst: Hvor langt strekker forbindelseslinjene fra grupper som NSU seg videre oppover i systemet?
Forbindelser til det sunne samfunnet
En av Zschäpes medtiltalte har sin fortid i NPD – det politiske Tysklands hodepine nummer en. Kan man forby et parti som er dannet på lovlig vis, og som sitter i delstatsparlamentet i både Sachsen og Mecklenburg Vorpommern? (Begge er for øvrig øststater, der fremmedfiendtlige holdninger deles av 15,8 prosent av befolkningen, og NSU-trioen vokste alle opp i den østtyske byen Jena.)
Akkurat den saken skal ikke tas videre her, men det er ingen som helst tvil om at NPD spiller en viktig rolle i rekruttering til Tysklands bruneste grupperinger.
Men like viktig: Strekker forbindelseslinjer seg fra voldelige nazimiljøer, ikke bare til NPD, men også videre inn i den delen av samfunnet som vi liker å betrakte som «sunn»? Det har forsvunnet saksdokumenter fra etterforskningen. Hvem andre enn politiet selv har kunnet fjerne dem?
Alle brune steiner skal snus
En gang på nittitallet traff jeg den tyske naziavhopperen Ingo Hasselback, som da nettopp hadde gitt ut sin bok «Die Abrechnung». Der skriver han om sin tid som skinhead og neonazi – først i DDR, og senere i det forente Tyskland. Hasselback ble i en periode regnet som selveste kromprisen i det nynazistiske miljøet etter at den karismatiske lederen Michael Kühnen døde av aids i 1991. Og Ingo Hasselbak visste godt hva han snakket om. På det tidspunktet jeg traff ham levde han i konstant angst for å bli likvidert, og hadde nettopp sluppet unna et bombeattentat.
Han fortalte at pengene til driften av de ulike nazigruppene aldri var noe problem, verken før eller etter murens fall. Det var nok av borgere som av ulike grunner ikke kunne stå frem med brun skjorte og blank skalle, men som mer enn gjerne fant frem lommeboken når de rette guttene banket på bakdøren.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Vil den kommende rettssaken mot Zschäpe åpne opp inn mot disse hemmelige rommene, når nå over seks hundre vitner skal avhøres og alle brune steiner snus?
Det er all grunn til å tro at NSU ikke utelukkende har blitt drevet med midler fra bankran. Det eneste som er sikkert, er at det – ikke bare for det tyske rettsvesen, men for hele det politiske Tyskland – ligger en enorm prestisje i at denne saken håndteres ytterst korrekt.
For mens vi i Norge fikk et oppgjør med vår beredskap og uskyldstro etter vår egen fascistkatastrofe, skal man i Tyskland nok en gang begynne å nøste på en tråd som fører helt inn i selve nasjonens smertesenter.
Også en viktig symbolsak
Det er til sist nødvendig å minne om at saken mot Beate Zschäpe, også er en viktig symbolsak for de hundrevis av etterlatte og pårørende som sitter igjen etter tyske snauskallers berserkgang opp gjennom de siste tiårene. Hvor mange som har blitt slått til krøplinger eller drept, vet vi ikke eksakt.
Men vi vet veldig godt at det er sjelden en sak mot nazistiske gateterrorister får så mye oppmerksomhet som denne.
Derfor er det viktig at lotteriet om pressetaburettene møter skarp kritikk.
Fordi det blir et signal om at det her ikke må være rom for tilfeldighetenes spill på noe plan.
Teksten er også publisert på Forlagsliv.no.
