Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring.
I sommer har det sovet en vaskeekte Trump-velger i sengen min. En ekte amerikaner, av kjøtt og blod, som i fjor høst gikk hen og stemte på det republikanske partiets presidentkandidat.
En Trump-velger, altså, i mitt bortlånte sengetøy, som etter alt å dømme lukket øynene og sovnet tungt – uaffektert av sin egen støtte til både bruken av dødsstraff og Israels okkupasjonspolitikk.
Et menneske som antakelig ville ristet foraktfullt på hodet i møte med både norsk pappaperm og våpenlovgivning, sov i min seng – som om det skulle være det naturligste i verden.
Gud bedre.
På denne tiden i fjor gikk jeg rundt på Sødorpfjellet i Gudbrandsdalen og la nytt gulv og malte vegger og monterte nytt kjøkken på ei gammal seter.
Mens jeg arbeidet, hørte jeg den ene amerikanske valgpodkasten etter den andre: FiveThirtyEight, Slate's Political Gabfest, The Run-Up, NPR Politics Podcast, Keepin' it 1600, over alt ble det hamret inn det samme budskapet: Trump er gal. Trump kan umulig mene alvor. Trump kan umulig vinne, men han kan likevel klare å rasere det meste rundt seg før han taper.
Ett år senere har jeg valgt til å dra fjells uten en eneste podkast å høre på. Denne gangen foretrekker jeg stillhet.
Eller, det vil si: I det fjerne hører jeg bruset fra Sula og bjeller fra kyr på beite. Verden viser seg å være forunderlig lik slik den var i fjor sommer. Den har verken stoppet eller gått under.
Men verden forandrer seg, det er klart. Rett før ferien snakket vi om gay pride i en lunsjpause på jobben.
– Jeg kan ikke fatte og begripe at noen lar seg provosere av at en gutt er sammen med en gutt, eller at en jente er glad i en jente, sa en av kollegene mine. Og vi var enige alle sammen: Å reagere negativt på homofili er ikke bare gammeldags, det er absurd.
Samtidig er det ikke mer enn 25 år siden en homofil mann sist ble drept i min hjemby Lillehammer. Han ble påført 37 knivstikk og spark mot hodet, helt til det ikke lenger var liv i ham.
En bekjent av den drepte har fortalt meg at den lokale presten ikke ønsket å forrette begravelsen, siden drapsofferet hadde hatt en homofil livsstil.
Dette er altså 25 år siden. I et historisk perspektiv er 25 år den tiden det tar å slippe en fis. Likevel er det altså uforståelig for oss at resten av verden ikke har klart å holde følge, at slike holdninger fortsatt eksisterer – enten det er i Saudi-Arabia og på landsbygda i Trumps USA.
På samme måte er det uforståelig at han amerikaneren som lånte huset vårt mens vi var på ferie, lå der og gasset seg i våre senger totalt uvitende om sitt eget middelalderske, politiske syn.
Og her er vi ved en slags hake: Muligens er det slik at vi lever i en del av verden som ikke bare tar mål av seg å være den mest moderne og progressive i menneskehetens historie, men dypest sett også er litt forelsket i vår egen grenseløse forståelsesfullhet og innsikt.
Hva er det egentlig som gjennomsyrer våre debatter, analyser og kommentatorspalter, om ikke en dyptgripende selvtilfredshet: Vi som har kommet så langt, på så kort tid, og som synes verden har så uendelig mye å lære av oss.
For hvem var disse Trump-velgerne vi snakket om i fjor? Jo, de var folk som knapt hadde grunnskolepapirer, aldri hadde vært utenlands og ellers var plaget av elendig tannhygiene og selvpåførte skuddskader.
Det merkeligste av alt er, at mennesket som lånte senga mi var – etter de rapportene jeg har fått av våre felles venner – var en på alle måter strålende fyr: Sjenerøs, vennlig og gjestfri, slik bare amerikanere kan være.
Ikke så han ut til å ha hatt så mye imot å låne huset til en kommunalt ansatt militærnekter og PK-mainstream media-fjott som meg heller.
Kanskje er det fortsatt håp for verden. På nært hold viser det seg nemlig at de fleste av oss bare er folk, uansett.
Det finnes verre ting.
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
