Kronikk

En tilmålt tid

Når alle fosterhjem skal være midlertidige, nekter vi barna den tryggheten og stabiliteten de trenger.

Rear view of family walking along track

Å være fosterforeldre er å gi et godt og stabilt hjem til et barn som mangler det. Men da må vi få mulighet til å gi barna den tryggheten de trenger, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsbilde)

Foto: Monkey Business Images / Colourbox

For snart ti år siden ble jeg fosterpappa til et barn som trengte et nytt hjem. Noen år senere flyttet enda et barn hjem til oss. To søte små med en del bagasje å bearbeide, enorme styrker, fantastiske, herlige, og med masse talenter og empati (helt objektivt de søteste barna i hele verden!).

Gjennom disse årene har vi gjort oss mange erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer når man skal skape et trygt hjem og trygge omgivelser for sårbare barn.

Det har vært kurs, veiledning, meninger og gode råd. Men når alt kommer til alt så er jeg ikke det minste i tvil om hva som er det viktigste. Det aller viktigste vi kan gjøre er å lage så trygge og forutsigbare hjem som mulig.

Disse barna roper (på veldig forskjellige måter) på én ting: stabile rammer i et fellesskap fylt med betingelsesløs kjærlighet, følelsesmessig tilgjengelighet, trygghet og ikke minst tilhørighet.

Derfor er det etter min mening vår viktigste oppgave når vi blir fosterforeldre å bygge den nye familien vi da blir.

Har barnet vært over en viss tid i fosterhjemmet, og slått rot, så må barnet få lov til å vokse opp der.

Dette barnet må bli en selvfølgelig og fullverdig del av den familien de skal vokse opp i. Det utelukker selvsagt ikke at de skal ha kontakt og forbindelse til sin biologiske familie, men det må ikke være noe tvil om hvor den daglige tryggheten ligger.

Min erfaring er at disse barna roper etter å høre til, men at de i løpet av sine korte liv har lært seg en ting: at voksne er ikke til å stole på. Dermed blir mine vakre ord om at de nå er en del av vår familie, noe som ikke gjør nevneverdig inntrykk.

De må oppleve over tid at det jeg sier virkelig er sant. De merker at selv om de kalte meg alle de styggeste banneordene de kunne (pluss et par til), knuste kaffekoppen min, eller reiv i stykker jobbpapirene mine; så elsker jeg dem like mye.

Tålmodigheten leger mange sår.

Nå mener mange at denne langvarige tryggheten, ja den skal ikke fosterbarna få. Barn som har levd årene før de kom i fosterhjem i usikkerhet og utrygge rammer, skal nå bli fortalt at der du bor nå og har slått rot, der er det ikke sikkert at du skal få vokse opp. Plasseringene skal være midlertidige.

I utgangspunktet skal alle plasseringer i fosterhjem fra nå være midlertidige. Plutselig mener «alle» at dette er en god strategi. Vi som er som fosterforeldre vet med sikkerhet at det er det stikk motsatte som hjelper.

Hvis ikke jeg hadde kunnet fortelle mine to små fosterbarn at de kan sove i trygg forvissning om at her skal de bli, så hadde de blitt ødelagt innvendig av usikkerhet og uro.

Det aller viktigste vi kan gjøre er å lage så trygge og forutsigbare hjem som mulig.

Mitt råd til dere som bestemmer, gå heller enda flere runder, tenk dere gjerne om enda flere ganger om barnet virkelig trenger å plasseres i fosterhjem. Men når avgjørelsen er tatt, så det være en grense for hvor lenge et fosterhjem kan være midlertidig.

Har barnet vært over en viss tid i fosterhjemmet, og slått rot, så må han eller hun få lov til å vokse opp der. Barnet må slippe å leve med en trussel om at tryggheten kan ta slutt når som helst.

Det er lett å forstå at de biologiske foreldrene som har blitt fratatt barna sine ønsker en mulighet til å få barna tilbake, men at nøytrale fagpersoner nå ser ut til å mene at fosterhjemsplasseringer skal gjøres permanent midlertidige ved et pennestrøk. Det er uforståelig hvis de skal sette barnas beste først.

Det er ikke mer midlertidighet som trengs, det er mer stabilitet.

Jo mer avklart og stabilt forholdene er rundt barna, jo bedre blir også forholdet til de biologiske foreldrene.

Min erfaring som fosterpappa er at jo mer avklart og stabilt forholdene er rundt barna, jo bedre blir også forholdet til de biologiske foreldrene. Barna må vite at de har en avklart og trygg barndom i vente. De får da trygghet til å utvikle et nært og sterkt bånd til fosterfamilien og etablere et forhold til de biologiske foreldrene på en god måte.

Jeg tenker også at det bør legges enda større forpliktelser på oss som fosterforeldre. Tar man på seg en slik stor oppgave, så sier man samtidig ja til å bli mamma eller pappa til et nytt barn resten av livet. Fosterbarna må fra dag én inkluderes i familien.

Om fosterbarnet er klar for å bli inkludert er en helt annen sak, er de ikke det så må man ha tålmodighet med det. Det må aldri være tvil om at fra fosterforeldrenes side så er det åpne armer livet ut.

Det er ikke mer midlertidighet som trengs, det er mer stabilitet.

Tålmodighet er forresten et ganske godt stikkord for hele fosterforeldre-rollen. Det er gjennom tålmodighet at resultatene kommer, i «jobben» med å få fosterbarna på rett spor.

Jeg anbefaler forresten alle å bli fosterforeldre. Det er en mye mer givende og positiv opplevelse enn mange tror. Du må forholde deg til utfordringer og personer som kan være langt ifra der du er selv – og du får til tider noe å bryne deg på.

Men det du får igjen er gleden av å være mamma eller pappa til dette barnet som gradvis faller på plass.

Barnet har en mamma og en pappa fra før, det skal vi aldri glemme, men av alle ting i verden man ikke kan ha for mye av i en skummel verden, ja så må det være mammaer og pappaer.

Kronikken publiseres anonymt av hensyn til barna som omtales. Ytring-redaksjonen kjenner forfatterens identitet.