NRK Meny
Kommentar

En tidsbegrenset iransk åpning

Optimister i Midtøsten får som oftest en kort karriere, men denne gangen er det et forsiktig håp.

Demonstranter med Obama og Rouhani-masker utenfor FN

Kanskje er vi vitne til at den gordiske knuten i Midtøsten løses opp med kyndige diplomatiske hender, skriver Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Illustrasjonsfoto fra demonstrasjon utenfor FN-bygget 24. september.

Foto: EDUARDO MUNOZ / Reuters

Det var ikke samme trykk i ropene som før. Slagordene «Ned med USA, ned med Israel» lød slik de har gjort i gatene rundt Teheran Universitetet hver eneste fredag i over tre tiår nå.

Dette var på Quds-dagen, en årlig dag Iran markerer til støtte for palestinere og mot Israel, og i tillegg var det den siste dagen av Mahmoud Ahmadinejads tid som president. Høyttalere slynget ut hans karakteristiske budskap, men revolusjonen er for lengst institusjonalisert, og de som samlet seg her denne dagen var presidentvalgets tapere.

De jeg snakket med forsøkte å trøste seg med at landets øverste leder Ayatollah Ali Khamenei ville sørge for at det ikke ble for store endringer med den nye presidenten, Hassan Rouhani.

De ikke kunne ikke tatt mer feil.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

En del av det gode selskap

Den siste uka har verden vært vitne til den første telefonsamtalen mellom USA og Irans presidenter siden den iranske revolusjonen og den påfølgende gisselaksjonen på den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979. Nå virker det mulig å få til en avtale rundt Irans atomprogram, som igjen kan være starten på en tilnærming mellom de to landene. Det vil kunne endre Midtøsten grunnleggende, og de to partene har enormt å tjene på det.

Kanskje er vi vitne til at den gordiske knuten i Midtøsten løses opp med kyndige diplomatiske hender; kanskje.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen

For Irans del vil sanksjonene lempes på og kanskje oppheves.

Dette gjør at økonomien kan vokse og de igjen kan fritt eksportere olje og gass, samt få sårt tiltrengte investeringer i olje og gassindustrien som trenger å moderniseres. De vil bryte ut av den diplomatiske isolasjonen, det revolusjonære Iran vil tas inn i den internasjonale varmen, og den gamle regionale stormakten vil igjen være en del av det gode selskap.

Stabilisere Midtøsten

For USAs del vil dette være et første skritt mot å stabilisere Midtøsten og fjerne et av de strategisk verste uromomentene i regionen, for ikke å si i verden; et Iran med atomvåpen. Dernest vil de bedre forholdet til et historisk alliert land, og med ett vil USA ha gode forbindelser på begge sider av Persiabukta eller den Arabiske golfen som området mellom Iran og Den arabiske halvøya kalles på den andre siden.

Strategisk vil demokraten Obama dermed ha ført USA tilbake til posisjonen landet mistet under demokraten Jimmy Carter. I tillegg vil en avtale med Iran kunne være en katalysator og et pressmiddel for å få på plass en avtale mellom Israel og Palestina. Obamas mye kritiserte Midtøsten-politikk vil med ett få et sus av suksess, og han vil endelig kunne vende seg mot Øst-Asia hvor framtidens virkelig rikdom ligger. Kanskje er vi vitne til at den gordiske knuten i Midtøsten løses opp med kyndige diplomatiske hender; kanskje.

LES OGSÅ: Ber Obama opprettholde sanksjonene mot Iran

Motkreftene er mange

Et lite stykke unna Teheran Universitet ligger det som var den amerikanske ambassaden i Teheran. Det er et stort bygningskompleks hvor 52 amerikanske diplomater ble holdt i over et år under svært tøffe forhold. Muren utenfor er nedtagget med de samme antiamerikanske slagordene som fortsatt brukes av regimet på viktige markeringer, som den siste fredagen av Ahmadinejads periode.

De konservative kreftene i landet er imot en avtale. Og selv om de har tapt presidentvalget, har de fortsatt stor innflytelse.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Jeg besøkte stedet første gang i 2003. Den gang var Hassan Rouhani atomforhandler, USA hadde akkurat invadert Irak og det skulle senere lykkes Rouhani å få på plass en kortlivet avtale. Avtalen brøt sammen kort tid etter, og på samme måte er det heller ingen garanti for at det han nå forsøker på ville lykkes. Motkreftene er mange og sterke, både i Iran, i Midtøsten og i USA.

Ønsker regimeskifte

For Rouhani trenger å vise resten av lederskapet at det er mulig å oppnå resultater raskt. Hvis ikke risikerer han å miste den støtten han nå har i lederskapet. De konservative kreftene i landet er imot en avtale. De mener, med rette eller urette, at dette handler om selve revolusjonen og regimets overlevelse. Motparten, altså USA, er ikke til å stole på. Amerikanerne ønsker ikke en avtale, men et regimeskifte, og Obamas ord om det motsatte i FN er langt fra nok til å berolige dem. Og selv om de har tapt presidentvalget, har de fortsatt stor innflytelse.

Det har de blant annet fordi hele Irans politikk i Midtøsten er bygget opp rundt allierte grupper med et sterkt og fiendtlige forhold til USA og alle USAs allierte. Iran støtter Hizbollah i Libanon, Islamic Jihad i Gaza og også Hamas, de holder Bashar al-Assads regime oppe i Syria og de har det siste ordet i Irak.

Ropene lød kanskje ikke så høyt som før, men den første rekke under fredagsbønnen på Quds-dagen var en svært mektig samling menn, med alt fra den øverstkommanderende i marinen til sentrale folk i revolusjonsgarden.

FØLD DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Obama må overbevise sine allierte

På den andre siden må Obama overbevise en til dels iranfiendtlig Kongress om at dette er veien å gå, og ikke minst må han overbevise sine allierte i regionen. I første rekke gjelder det Israel, som i årevis har gjort det de oppfatter som trusselen fra Iran, til sin utenrikspolitiske viktigste sak, og slik bundet opp amerikanerne.

Obama må overbevise en til dels iranfiendtlig Kongress om at dette er veien å gå, og ikke minst må han overbevise sine allierte i regionen.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Israels sikkerhetsekspertise er splittet i synet på den iranske åpningen, men det sittende lederskapet er det ikke. Netanyahu og hans folk er ikke interessert i en avtale, noe hans tale i FNs generalforsamling viste. Han kalte Rouhani en ulv i fåreklær og mener iranerne ikke er til å stole på. Heller ikke blant USAs tradisjonelle sunnimuslimske allierte som Golf-landene eller Saudi-Arabia, er entusiasmen særlig stor. De frykter at det sjiamuslimske Iran vil styrke seg på deres bekostning.

Det mangler altså ikke på fallgruver. Optimister i Midtøsten får som oftest en kort karriere, begeistring varer sjelden lenge, men denne gangen er det et forsiktig håp.

I en region som preges av borgerkrigen i Syria, en stadig verre situasjon i Irak, en uløst konflikt mellom Israel og Palestina, et Egypt som akkurat har vært gjennom et militærkupp, et Libya som rives i alle retninger, for å nevne noe, er det alene kjærkomment nytt.