Kommentar

En tid for alt

Kjente historier får ny mening i unntakstider.

Kvinne leser (illustrasjonsfoto)

Nå er tiden kommet for å dele de gode historiene, skriver NRKs kulturkommentator. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Giedra Bartas / Colourbox

Denne artikkelen er over to dager gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Det står ikke så bra til nå. Vi er urolige. Alle mann og kvinner. Jeg vil si at tiden er kommet for de gode historiene. Historier som varmer hjertet og kjøler ned hjernen. De som får deg til å le, og der det garantert ikke går til helvete på slutten.

Tom Hanks og kona hans, regissøren og skuespilleren Rita Wilson, testet i forrige uke positiv på koronaviruset. Nå har de sittet i karantene i Australia, og blitt passet godt på.

Karantene er nesten blitt det normale. Der er jeg også.

Forleden var jeg ute og gikk en tur. Jeg hørte på The Daily, podkasten til The New York Times. Vanligvis er den full av urovekkende historier om Wall Street, Weinstein og helsesystemet i USA.

Nå er det «mot norrmalt». Også i USA.

Nå fortalte The Daily en historie om Tom Hanks. Ikke om hvordan korona kan slå ut en 63 år gammel mann. Ikke om hva som skjer når innspillingen av Baz Luhrmans film om Elvis, der Tom Hanks spiller Elvis-manager Tom Parker, nå stanses. Heller ikke om hvorfor Hanks ikke har fått en Oscar siden Forrest Gump i 1995.

Historien denne dagen, var historien om hvilken fin type Tom Hanks er. At han er omsorgsfull. At han ikke bare blir elsket av sine medspillere, men også av journalisten! At han er presis, klok og morsom. At han sier «Ja, dette fikser vi!»

Ordene har fått et innhold jeg ikke hadde mulighet til å se før.

Og jeg tenkte at min kollega Arild hadde rett, da han tidligere på dagen hadde sagt at nå er tiden kommet for å dele de gode historiene. Og Arild minner meg på at antall selvmord skal ha gått kraftig ned i Finland året etter at forfatteren Arto Paasilinna ga ut den hysterisk morsomme romanen om en depressiv gjeng som ville begå kollektivt selvmord ved å kjøre utfor Nordkapp-platået. Og hvor høyt lo vi ikke da vi leste «Populærmusikk fra Vittula» av Mikael Niemi? For ikke å glemme denne ukas hundreårsjubilant – Kjell Aukrust. «Simen». «Bror min». «Bonden». «Flåklypa Tidende».

Det er det med litteratur, den er en god venn når du skal sette ord og navn på det som ikke er erfart ennå.

Du kan lese «Pesten» av Albert Camus. Om et samfunn som utsettes for ekstreme påkjenninger, der pesten, karantenen, men også de selvoppofrende valgene, styrer historien. Det går bra. Camus velger å ha tro på det gode i menneskene.

Eller kanskje «Dekameronen», av Giovanni Boccaccio. En helt enestående samling med korte historier. Fra Firenze, år 1348. Det året den store pesten, svartedauden, kom til byen. Ti unge mennesker i karantene på hytta (!) – eller landstedet – i ti dager. Hver dag forteller de hver sin historie. Hundre (egentlig 101) små historier.

Det kan bli verdenslitteratur av karantene.

Det ble uro da «Dekameronen» kom ut i håndskrevet versjon på 1300-tallet. Jeg vet ikke om begrepet pornografisk var i hyppig bruk da, men den boka var sjokkerende full av erotiske historier. Det er alltid tiltrekkende. Ofte oppmuntrende også, selv om sex kanskje ikke akkurat er den mest anbefalte aktiviteten i en smittetid. Like fullt, kanskje dette er tiden for å lese Mykle? Og selv om slutten ikke er direkte lykkelig, så er Margaret Mitchell's «Tatt av vinden» for all tid skrevet inn i den romantiske litteraturen.

Karantene er nesten blitt det normale.

Mens børsene raser i vei mot ukjent sted, viruset sprer seg og uroen er blitt en del av det globale dagliglivet, så søker i hvert fall jeg trøst der det går bra. Der det er lys i enden av den berømte tunnelen.

Jeg fulgte de to første sesongene av TV-serien Westworld. Dystert. Svart. Velspilt. Nå orker jeg ikke engang tanken på å se den tredje sesongen, selv om den fikk strålende kritikker.

Jeg hadde ikke orket det om Tom Hanks hadde spilt i den heller.

Mens børsene raser og viruset sprer seg, søker jeg trøst der det går bra.

Jeg er i hjemmekarantene. Nå leser jeg en bok om pandemien i Italia. Skrevet for bortimot 700 år siden. Dekameronen, som betyr Ti dager.

Jeg har lest deler av den før. Særlig innledningen, om den ukontrollerte spredning av pesten i Firenze. Ordene «karantene» og «smittefare» har fått et annet innhold. Et nytt innhold. Et innhold til å forstå.

Før Karl Ove Knausgård skrev «Min Kamp», kom romanen «En tid for alt». I den raser Knausgård igjennom århundrene. Det kan virke som han prøver å føre bevis for at det som skjedde en gang for lenge siden, påvirker det som skjer i dag.

Og det gjør det jo.

Som når man gjenleser en gammel bok, og den blir som ny.

Status Norge

Sist oppdatert: 06.04.2020
5758
Smittet
313
Innlagt
75
Døde