Det er vanskelig å forsvare at fastleger skal ha adgang til å reservere seg mot å henvise til abort. Det er bred enighet i Norge om abort skal være tillatt, og at det i første trimester av svangerskapet skal være kvinnen selv som avgjør. Abortmotstanden har ingen framtid i Norge – det er bortimot utenkelig at vi noen gang vil bli et land der abort er forbudt. Abortskeptiske leger vil derfor måtte virke i en evig konflikt med hva loven, legeetikken, oppdragsgiver – og pasientene – mener er riktig.
LES OGSÅ: Reservasjonsrett er abortkamp
Samtidig vet vi at abort er et av de mest velkjente medisinsk-etiske dilemmaer. Jeg er uenig med dem som hevder at «livet starter ved unnfangelsen», men det skjer uomtvistelig «noe» når egg- og sædcelle smelter sammen i en zygote. Det er ikke tatt ut av løse luften at abort er etisk utfordrende, selv om de fleste av oss lander på at det er «greit».
Perifer rolle i abortprosessen
Forslaget om fastlegers reservasjonsadgang, som Regjeringen nå legger fram, bygger på Legeforeningens landsmøtevedtak fra 2013. Den eksplisitte forutsetningen for forslaget er at kvinnens rett til selvbestemt abort skal komme først. Den mest seriøse kritikken mot forslaget går på at balansen mellom kvinnens rett og fastlegens reservasjonsadgang kan bli vanskelig å få til i praksis. Men ser man på holdningene i Kommune-Norge – blant fastlegenes arbeidsgivere – så tror jeg problemet heller vil bli motsatt: Det vil kunne bli en teoretisk reservasjonsadgang for fastlegene, men kommunene vil kvie seg for å legge til rette for det.
Det viktigste resultatet av denne striden er trolig at kvinners adgang til abort blir bedre og enklere enn før. Det har nå blitt allment kjent at abortsøkende kvinner kan henvende seg direkte til gynekologisk poliklinikk (prøv å google «hvordan ta abort»). Helsesøster deler ut P-piller og veileder unge jenter om abort. Fastlegens rolle i abortprosessen blir stadig mer perifer. Det er et paradoks at vi nettopp i en slik situasjon vil tvinge en liten gruppe leger til å velge mellom jobben og samvittigheten.
Blant leger, som i befolkningen, er det få som har særlig sympati med abortmotstanderne. Men bak Legeforeningens vedtak i fjor, og sentralt i årets reservasjonsdebatt, ligger er en bekymring som ikke bare handler om abort. Det gjelder sikkert alle yrkesgrupper – men i hvert fall for oss leger – at etisk bevissthet, en egen indre stemme som passer på om du handler rett eller galt, er helt avgjørende i et moderne og komplekst samfunn. Det er både en rett vi som borgere har, men også en plikt – vi kan ikke si at «jeg bare jobber her», vi må stå ansvarlig for våre handlinger uansett hva vi blir beordret til.
LES OGSÅ: Derfor må vi ha reservasjonsrett
Viktig å ta egen etikk på alvor
Reservasjonsstriden har åpenbar relevans for hva som vil skje dersom aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge (konflikten mellom legens overbevisning og pasientens mulighet til å komme seg til en lege som vil hjelpe ham blir enda større da). Det er sant at ingen norske partier nå jobber for aktiv dødshjelp – men til gjengjeld er det et stort flertall i folket for dette, ikke minst blant dem som nå høylytt vil nekte fastleger reservasjonsadgang. Mer aktuelt er imidlertid det som før ble kalt «passiv dødshjelp», som vi dag kaller behandlingsbegrensning: Ved de fleste dødsleier må leger beslutte, i samråd med pasient og pårørende, hvor lenge man skal prøve, hvor mange sjanser man skal få og ta, når «nok er nok».
LES OGSÅ: Reservasjonsdebatten er politikk – ikke etikk
I økende grad vil det bli en konflikt mellom det medisinsk mulige og det økonomisk forsvarlige. Nedskjæring på offentlige sykehus og framvekst av private tilbud vil utfordre rettferdighetstanken i helsevesenet. I den andre enden av livet utvikles assistert befruktning og fosterdiagnostikk i rivende fart. Helt nye, science fiction-aktige metoder for diagnostikk og behandling setter etikken under press. Abortskeptiske leger er nok ikke mer etisk bevisste enn oss abortvillige – men det at de tar etikken sin på alvor må vi se som et gode, noe vi har behov for i framtidens helsevesen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
«One size fits all»?
«Hvordan skal det gå, dersom hver og en skal reservere seg mot det man ikke liker», er en frase som går igjen. Men kan vi ikke snu på dette? Ønsker vi virkelig oss et samfunn der alle må gå i takt, operere med standardiserte etiske grenser? Når vi vet hvordan politikk og pølser lages (hestehandelen rundt reservasjonsadgangen kan gjerne brukes som eksempel), kan vi stole på at det til enhver tid rådende politiske flertall skal finne fasitsvaret på vanskelige etiske spørsmål? Er ikke dette et gufs fra fortiden – kravet om konformitet og «one size fits all»?
I Grunnlovsåret 2014 ønsker vi oss et mangfoldig samfunn med plass til alle slags mennesker, kulturer og verdier. Vi lovpriser tankens frihet, retten til å være annerledes. Er det ikke da et paradoks at vi vil bruke statens maktmidler til å tvinge en liten gruppe med avvikende holdninger til abort inn i rekka? Det er lett å respektere meninger man selv er enig i. Men toleranse handler om å tåle de annerledestenkende, ikke bare de likeledestenkende. Består vi testen?
