Dommen har falt i Øygard-saken. Rune Øygard ble dømt til ett år og tre måneders fengsel for flere seksuelle overgrep mot en jente under 16 år. Reaksjonene har vært sterke og det er mye frustrasjon der ute. Hvorfor? Hvordan kan en person få en slik mild straff når strafferammen er seks år? Er strafferammene laget for å tekke folket?
Ingen formildende omstendigheter
Rettspraksis for overgrep mot barn under 16 år er cirka seks måneder. Det skal være høyere straff dersom det er skjerpende omstendigheter i saken. I denne saken er det mange av dem: Gjentatte samleier over en periode på 22 måneder, en betydelig aldersforskjell, utnyttelse av tillit og en fremstilling av det seksuelle forholdet mellom dem som normalt.
Det er i skjerpende retning også lagt vekt på at Øygard fikk fornærmede til å inngå et seksuelt forhold med en annen gutt for å dekke over deres forhold og sist, men ikke minst, har han gått høyt ut i media med påstand om at han er uskyldig.
Det foreligger altså ingen formildende omstendigheter i saken, likevel er straffen bare ett år og tre måneder.
LES OGSÅ: Jenta møtte pressen
I strid med rettsoppfatningen
Et samlet storting har i over 100 år signalisert viktigheten av strengere reaksjoner på vold og overgrep mot barn. Straffenivået skal gjenspeile folks rettsoppfatning, men spørsmålet er om det faktisk gjør det?
Samtidig vet vi at det er lekmenn som har det siste ordet i straffeutmålingen, hvorfor skjer det ikke noe da? Kan det være slik at de som personlig er til stede i retten får en annen oppfatning enn oss som ser det utenfra? Eller er det dommerens belæring om viktigheten av tidligere rettspraksis som er det avgjørende? Straffenivået er skjerpet de siste årene når det gjelder vold og seksuelle overgrep, spesielt der barn utsettes for dette. Likevel ser det fortsatt ut til at straffeutmålingen er i strid med folks rettsoppfatning.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Er barnet viktig nok?
Er denne saken nok et eksempel på hvordan vi ikke ønsker det skal være? Vi snakker i store ord om barnet som det viktigste og mest verdifulle vi har. Det finnes side opp og side ned med flotte taler, handlingsplaner og strategidokumenter fra våre myndigheter om ivaretakelse av barnet. Dette gjenspeiler seg ikke i domstolens avgjørelser og tiden er kanskje inne for å ærlig si følgende: Barna er viktige, men ikke viktigere enn vårt jordiske gods. Det heter så fint at lovverket skal fungere som en norm for hva samfunnet finner seg i. Basert på rettspraksisen i dag, er det slik vi må tolke det.
En mann ble i 2004 dømt til to år og seks måneders fengsel for å ha skaffet bilen som ble brukt i ranet av Munch-museet, Odd Nerdrum ble dømt til to år og ti måneder for skatteunndragelse. Står dette i samsvar med at den som filmet overgrepene og således ble dømt for tilskyndelse til grove seksuelle overgrep i Alvdal-saken fikk ett år og ni måneder, eller Øygard som i går ble dømt til ett år og tre måneder for gjentatte samleier med en jente under 16 år? Retten fant det bevist at Øygard forgrep seg på jenta over en periode på 22 måneder. For det får han 15 måneder i fengsel.
Vi i Stine Sofies Stiftelse hevder at lovverket er i samsvar med folks rettsoppfatning, men ikke straffeutmålingen. Nå er vi lei av store ord om viktigheten av at barnet ivaretas når de faktiske forhold i domstolen viser det motsatte.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
