Denne uken annonserte president Donald Trump USAs nye «nasjonale sikkerhetsstrategi» (National Security Strategy, forkortet NSS). Det er ikke så veldig vanlig at dette dokumentet får særlig oppmerksomhet.
Et unntak var George W. Bush sin NSS fra 2002, der grunnlaget for å invadere Irak ble lagt. Den var kontroversiell, fordi den på flere viktige punkter avvek fra tidligere amerikansk sikkerhetsstrategi. Trumps første NSS forsøker på det samme.
Her er det klart at USA skal endre kursen kraftig for endelig å bli respektert rundt om i verden igjen. Men det er i virkeligheten mer enn bare en kursjustering Trump-administrasjonen forsøker seg på. Det er en helomvending.
Likevel er det viktig å holde to ting fra hverandre: Det Trump-administrasjonen mener om utenrikspolitikk, som det ble presentert i Trumps tale, og det som faktisk står skrevet i NSS- dokumentet.
Dokumentet i seg selv er relativt ukontroversielt. Det bekrefter mange sedvanlige sikkerhetspolitiske prioriteringer. Forfatterne av NSS 2017 er den nasjonale sikkerhetsrådgiveren generalløytnant H.R. McMaster og rådgiver i det nasjonale sikkerhetsrådet (National Security Council – NSC) Nadia Schadlow. Begge disse to er tradisjonelle konservative som også kunne jobbet i en tilsvarende konservativ administrasjon, hevder analytikeren Max Boot.
De fire hovedmålene til NSS 2017 er å forsvare det amerikanske folket, territoriet, og den amerikanske levemåten; å skape økonomisk vekst og velstand; å bygge opp militæret for å skape «fred gjennom styrke», samt å øke amerikansk innflytelse internasjonalt. Her kan man alltids være mer eller mindre enig i prioriteringer og formuleringer, men i seg selv er ikke disse kontroversielle.
Det som er viktig å merke seg er hva som skjer når den mer eller mindre tradisjonelle sikkerhetspolitiske strategien tolkes av Trump og særlig Stephen Miller, en av de mest ideologiske stemmene blant Trumps utenrikspolitiske rådgivere. Ifølge Trump og Miller, som man kan anta har skrevet talen Trump holdt på mandag, skal USA tilbake til en «prinsipiell realisme».
Dette høres ut som tradisjonell konservatisme og en utenrikspolitisk prioritering som for eksempel Richard Nixon, Henry Kissinger og George H.W. Bush kunne sagt seg enige i. Men ser man nærmere på begrepet «prinsipiell realisme» slik Miller har brukt det i tidligere taler han har skrevet for Trump, ser man at det ikke er snakk om realisme forstått som en teori om hvordan internasjonal politikk fungerer, med fokus på makt, suverenitet og nasjonale interesser.
Realisme i Trump/Miller-forståelsen handler om suverenitet forstått som ultranasjonalisme. Nasjonalisme er en ideologi, og i denne konteksten er den helt klart basert på etnisitet, hudfarge og språk.
Dermed er prinsipiell realisme ikke realisme i det hele tatt, men heller en ideologibasert strategi hvis egentlige mål er å endre USAs storstrategi av 1945 vekk fra et fokus på en verdibasert internasjonal lederrolle til et innoverskuende, ekskluderende land.
Slikt sett har Bush sin NSS 2002 og NSS 2017 én ting til felles: de «misforstår» begge viktige begreper. Bush-administrasjonen hevdet sin rett til «preemptive strike», det vil si forkjøpsangrep for å forsvare seg mot et forestående angrep, noe som er folkerettslig innafor. Men den politikken de faktisk forfektet var «preventive war ». Det betyr preventiv krig/angrep, noe som absolutt ikke er folkerettslig innafor.
Bush-administrasjonen misforsto altså – muligens med vilje – et viktig begrep som senere ble brukt for å rettferdiggjøre en kontroversiell og folkerettsstridig krig. Jeg vil anta at Trump og Miller misforstår «prinsipiell realisme» med vilje, for å bygge en bro mellom de tradisjonelle konservative i administrasjonen – som forsvarsminister James Mattis og sikkerhetsrådgiver McMaster – og det Trump og Miller egentlig mener: Det som finner gjenklang i «alternative-høyre» velgerbasen. De vil ha en nasjonalistisk heller enn realisme-basert utenrikspolitikk.
Trump, Miller og nasjonalistene bruker også begrepet suverenitet, som er et begrep faktiske prinsipielle realister liker å bruke, men definerer begrepet på en spesifikk måte. Suverenitet brukes i dagens internasjonale kontekst gjerne av land som ikke ønsker internasjonalt innsyn i sine innenrikspolitiske anliggender. Kina er et eksempel på et land som ofte bruker dette begrepet som forsvar mot innsyn.
Det er dermed bemerkelsesverdig at USA nå plutselig bruker begrepet suverenitet på en måte som er mer i tråd med Kinas retorikk, enn med den tradisjonelle realisme-forståelsen.
Hadde Trump og Miller vært opptatt av faktisk suverenitet, så ville Trump nevnt i sin tale den viktigste utfordringen mot amerikansk suverenitet det foregående året – nemlig russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget. Men som vanlig unngår Trump å kritisere Russland. Selv om dokumentet gjør det.
Det som også glimrer med sitt fravær er fokus på verdibasert internasjonalt lederskap, menneskerettigheter, samt noe som helst oppmerksomhet på klimaendringer som sikkerhetsutfordring.
NSS 2017 er med andre ord et dokument som nødvendigvis speiler den som sitter i Det ovale kontor, selv om dokumentet i seg selv ikke er like radikalt som personen som har underskrevet det.
Når alt kommer til alt vil det ikke være viktig hva som står i dokumentet, men hva president Trump mener er USAs sikkerhetspolitiske interesser.
Se derfor ikke på hva som står skrevet i dokumenter fra byråkratiet, men hør godt etter hva Trump sier.
- Les også: Trumps strategi kan bli oppskrift på katastrofe.
- Følg NRK Debatt på og