Har du fått med deg protestene mot regjeringas forslag om å innføre skolepenger, men ikke orka å sette deg inn i saken, fordi det ikke rammer deg eller noen du kjenner? La meg fortelle deg litt om veien dit og hvorfor vi er mange som reagerer:
Det er starten av forrige tiår, og jeg sitter på et kontor på Blindern og behandler søknader til et masterprogram med internasjonal profil.
En håndfull kvinnelige studenter fra Iran utmerker seg blant de mange håpefulle motivasjonsbrevene og gode resultatene. Jeg ser ned på bunken med søknader og tenker at her har jeg virkelig sjansen til å endre noens liv. Jeg gir dem alle tilbud om opptak, sammen med øvrige godt kvalifiserte studenter fra hele verden.
Kort tid etter kommer beskjed fra myndighetene om at unge fra Iran nektes studentvisum, på grunn av frykt for at Norge skal bidra til produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Våre kvinnelige iranske søkere som vil studere Ibsen nektes dermed innreise, sammen med sine landsfrender som har søkt seg til hele spekteret av utdanninger i Norge.
Jeg tenker fortsatt på de kvinnene og hvordan livene deres kunne blitt om de hadde fått komme hit, spesielt i disse tider.
Men vi har i det minste fortsatt kvoteprogrammet, hvor vi kan tilby studenter fra lavinntektsland stipend så de kan studere i Norge, bidra med internasjonal kunnskap og kulturell kompetanse, før de reiser hjem igjen og gjør viktig arbeid med ny kunnskap og internasjonal utdanning i ryggsekken.
En evaluering av ordninga viser at 70 prosent av kvotestudenter reiser hjem igjen etter endt utdanning, og noen blir igjen for å ta doktorgrad. I 2015 blir ordninga stansa, til store protester fra fagmiljøene, som blør internasjonal kompetanse og rekruttering.
Men vi har i det minste fortsatt fireårig bachelorgrad, hvor internasjonale studenter kan studere norsk i ett år, før de går over til ordinære bachelorprogrammer og er studenter på lik linje med andre.
Det er midten av forrige tiår, og jeg leder nå infosenteret på et av Universitetet i Oslos største fakulteter, hvor norskopplæringa finner sted.
Vi er den trygge havna hvor internasjonale studenter stotrende kan øve seg på haltende norske strofer den første høsten de er hos oss, og seinere føre stødige samtaler og til slutt myndig etterspørre informasjon om komplekse sider ved studiehverdagen og lykkelig fortelle at de gleder seg til å starte på graden sin etter sommeren.
Ordninga med fireårig bachelorgrad avvikles etter hvert, og norskopplæring fjernes fra utdanninga og blir betalingskurs for de vel bemidlede.
Men vi har i det minste fortsatt gratis utdanning her i Norge. Det er etterdønningene av koronapandemien, og jeg jobber nå med opptak til kunst- og designutdanninger, sammen med et knippe engasjerte kollegaer.
Stemninga er euforisk. Endelig kan vi ha normal studiestart, og gi forutsigbarhet for de internasjonale studentene som endelig kan komme til Oslo. Studiene våre kan endelig gjennomføres på vanlige måte, med god faglig oppfølging og sin viktige sammensetning av folk fra alle verdens hjørner, som skaper et mangfoldig miljø og sterke, internasjonale bidrag.
Det går ett år, og vi får tilsendt et forslag fra regjeringa om å innføre skolepenger, basert på reelle kostnader for de ulike utdanningene.
En samla universitets- og høgskolesektor med nærmere 100 høringsinstanser sier klart ifra at innføring av skolepenger for studenter fra land utenfor EØS er usolidarisk og i strid med Hurdalsplattformen. Gratisprinsippet må bestå. Alle faglige fellesskap, det være seg innen humaniora, samfunnsvitenskap, helse, realfag eller kunst og kultur, blir fattigere og mister viktige menneskelige ressurser og utviklingsmuligheter om dette innføres.
Innspillene ignoreres. En del av institusjonene får så høye skolepenger at det blir tilnærma umulig å komme for alle studenter som ikke er fra EØS eller ikke har enorme private formuer.
Kollegaene mine og jeg mottar fortvilte henvendelser fra søkere fra hele verden som får sitt livs sjanse gjennom studieplass på Kunsthøgskolen i Oslo, til berikelse både for dem og oss. De har ikke har mulighet til å betale de høye avgiftene vi har måttet kreve etter pålegg fra myndighetene.
Vi blør nok en gang internasjonal kompetanse og går glipp av nye perspektiver.
Men vi har i det minste fortsatt kampvilje. Vi har fortsatt et lønnlig håp om at forslaget om innføring av skolepenger ikke skal vedtas av Stortinget. Og vi fortsetter å kjempe mot et usolidarisk og politisk styrt forslag som vil forringe kvaliteten på samtlige internasjonale utdanninger i Norge.
Det er ikke for seint å ombestemme seg.
