En oppvekst på døde underlag

De siste 20 årene har såkalt gummiasfalt bredt om seg i norske barnehager. Det er praktisk, sett fra voksnes synspunkt, for det demper fall fra store høyder, krever lite vedlikehold og kan trilles på med rullestol.

Men det er ikke det beste for barna våre.

Barnehagens uteområde er barnas hverdag og et viktig sted for lek og læring. Barna trenger natur for å forstå at de er levende vesen blant alt annet levende, og at de kan påvirke omgivelsene sine. Det kan de ikke i en død gummiørken.

I doktorgradsavhandlingen min viser jeg hva naturen betyr for barnas lek og læring. Funnene viser at det er på høy tid å ta naturen tilbake på norske lekeplasser.

Naturlekeplasser forandrer seg

Naturen forandrer seg hele tiden: mellom ulike årstider og ulike tider på døgnet. Gummimatta, derimot, er den samme. Gummimatta er død.

For eksempel kan naturlekeplassen være tørr og varm før det begynner å regne. Med regnet dannes det bekker, og jorda blir til gjørme som barna kan leke med. De kan bygge demninger og grave kanaler i gjørma. Disse mulighetene var ikke der før regnet.

Når barna går hjem for dagen, vil de aldri være helt sikre på om bekkene og demningene de bygde vil være der neste dag. Siden naturen hele tiden forandrer seg, utfordrer den også fantasien, motorikken og oppfattelsen av risiko.

I en gummibarnehage blir det ikke gjørme. Lekeplassen endres ikke «av seg selv» på grunn av nedbør, årstider eller trær som vokser. Gummimatta utfordrer barna på samme måte gang på gang, dermed blir leken på den forutsigbar og begrenset.

Lærer om seg selv og verden

Stedene barnehagebarn leker, er viktige for hvordan de leker og hva de lærer. I naturområder kan de lære at tørr jord blandet med vann blir gjørme. Når de graver kanaler i gjørma lærer barna at de kan endre vannets strømninger. Dette er grunnleggende erfaringer i en barndom, men sjeldne for mange barn i dag.

Vannet blir en form for lekekamerat som responderer på barnas lek ved å renne annerledes enn før. Dette er spennende og tiltrekkende: «Hva skjer hvis vi gjør sånn? Eller hvis vi gjør sånn?»

Den foranderlige gjørma gjør at barna kan undersøke og få svar på spørsmål som «Hva skjer hvis jeg lager en demning i bekken?» «Hvor stort tårn kan jeg bygge av gjørme?». Dette gjør dem til små oppdagere, forskere, ingeniører og kunstnere. Slik lærer barna at de kan påvirke verden rundt seg. Dypere sett er dette en grunnleggende del av å være en borger i samfunnet – følelsen av kraft, kreativitet og selvstendighet.

I naturen får barna sjansen til å forme sin egen verden, men en gummilekeplass gir få muligheter til dette. Hvis den forandrer seg er det fordi noe løsner eller detter fra hverandre. Da blir lekeplassen sett på som ødelagt og kanskje stengt.

Dersom en grein på et klatretre knekker, blir ikke treet sett på som ødelagt, men som vanskeligere å klatre i.

Lærer å håndtere usikkerhet

Når naturen forandrer seg, må barna ta stilling til nye situasjoner. Når et plutselig regnskyll vasker bort paradiset barna har tegnet og i stedet lager små bekker, må de møte den nye situasjonen, enten de vil eller ikke.

Slik lærer de å forholde seg til en verden i forandring ved å være fleksible og løsningsorienterte – noe som samfunnet og arbeidsmarkedet trakter etter. Naturlekeplasser gir barn muligheter til å ta initiativ, være kreative og møte usikkerhet på måter som ikke er mulig på forutsigbare lekeplasser av gummi.

Statistisk sentralbyrå forteller at nesten alle barn mellom ett og fem år går i barnehagen. De fleste tilbringer mer enn en vanlig arbeidsuke der. Barnehageeiere og politikere må prioritere varierte og foranderlige uteområder fremfor ensidige gummiørkener.

For barnas beste.