Spørsmålet om EØS-avtalen handler selvfølgelig ikke om Arbeiderpartiet. Det handler om norske arbeidsplasser over hele landet. om at to tredeler av eksporten vår går til EU. Om stabilitet og forutsigbarhet.
Allikevel har jeg åpenbart truffet et ømt punkt hos Jonas Gahr Støre når jeg også etterlyser klarere svar fra Arbeiderpartiet. I en kronikk på NRK Ytring fyrer han av litt av en salve til å komme fra en statsministerkandidat. At Støre velger å bruke utestemme, gjør ikke at han slipper unna mitt spørsmål:
Under alle årene med rødgrønn flertallsregjering var Jens Stoltenberg klar: Det er uaktuelt for Arbeiderpartiet å sitte i en regjering som tukler med EØS-avtalen. Kan Gahr Støre si det samme?
Svaret til nå, er nei. Støre er for EØS og det er viktig. Men han er ikke villig til å si hva standpunktet vil bety i praksis når han skal samarbeide med nei-partiene SV og Senterpartiet.
Skaper usikkerhet
Hvorfor er det viktig? Jo, som Dagsavisens kommentator Hege Ulstein – som for øvrig er godt plassert til venstre – påpeker, fikk Ap tidlig gjennomslag for EØS før de rødgrønne stilte til valg, men denne gangen har «både SV og Sp sagt tydelig ifra om at en lignende pakt ikke er aktuell foran stortingsvalget i 2021». Det er ikke spinn. Det er en realitet.
I sin litt hårsåre kronikk skriver Gahr Støre at «Vi kan være uenige om en del i dette landet. Men vi samles tradisjonelt på tvers av blokkene for å sikre videreføringen av livsviktige avtaler for nasjonen. Vi driver ikke spill med slikt».
Det er jeg enig i, men nettopp derfor må også Ap forholde seg til at partiene de skal styre med, har et helt annet syn på saken. For det setter nettopp EØS-avtalen i spill når SV og Sp ønsker å skrote EØS og fremforhandle en handelsavtale i stedet.
Det aller viktigste med EØS-avtalen – og det er grunnen til at jeg er så opptatt av å forsvare den – er godene den sikrer Norge og norske arbeidsplasser over hele landet. Og det er ikke rent lite.
EØS-avtalen sikrer oss likebehandling og fri adgang til det indre marked. Det er dit norske bedrifter selger varene sine: Nær 80 prosent av norsk eksport går til EU. Så vil ikke tilgangen til EU lukkes om vi skroter EØS, men det vil skape stor usikkerhet om forutsigbarheten for privat næringsliv. En slik usikkerhet er gift for arbeidsplasser i privat sektor.
Fremmer norske interesser
Vi må selvfølgelig diskutere vanskelige sider ved EØS. Regjeringens jobb er å sikre norske interesser også når det gjelder EØS. Handlingsrommet er der, og vi bruker det.
Et relativt ferskt eksempel: I 2013 endret Europakommisjonen statsstøtteregelverket, sånn at det ikke lenger kunne gis differensiert arbeidsgiveravgift til energi- og transportsektoren. Regjeringen innførte kompenserende tiltak, men det viktigste vi gjorde, var å jobbe mot EU for å få endret reglene. Vi fikk gjennomslag for de norske forslagene, slik at bedriftene fra januar i år igjen kan beregne arbeidsgiveravgift med reduserte satser. Det var en viktig seier for norske arbeidsplasser innen sektoren.
Også i departementet jeg styrer, foregår det akkurat nå flere prosesser som nettopp handler om å sikre norske interesser i møte med EØS.
Vi jobber med å sikre avgiftsfritak for treforedlingsindustrien – innenfor EØS-avtalen. Vi jobber med å kunne gi ideelle bedre vilkår ved å favorisere dem ved offentlige anbud – innenfor EØS-avtalen. I en annen sak har ESA gått ut og krevd utskilling av offentlige virksomheter som konkurrerer med det private, mens regjeringen vil unngå at vi lager nye og kronglete regler for sentrale kommunale velferdsoppgaver som biblioteker, svømmehaller eller skolefritidsordningen. Vi skal ivareta norske interesser.
Kamp mot arbeidslivskriminalitet
Tilsvarende tar vi det på største alvor at selv om norsk arbeidsliv generelt er svært godt, er det noen bransjer hvor arbeidsfolk og fagforeninger roper varsku om urettferdig konkurranse, kriminelle aktører og sosial dumping. Dette skader ikke bare arbeidstakere, men også små- og mellomstore bedrifter.
I 2015 lanserte regjeringen vår første strategi mot arbeidslivskriminalitet, utarbeidet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Planen fikk skryt av LOs daværende leder, Gerd Kristiansen. I 2017 kom en revidert og forsterterket strategi, og enda en revisjon og styrking er på trappene neste år.
Blant tiltakene er at vi har opprettet syv arbeidslivskriminalitetssentre rundt om i landet. Det har bidratt til at 3 400 virksomheter ble kontrollert av akrim-sentrene i fjor – over dobbelt så mange som året før. 481 kriminelle og useriøse aktører ble fjernet fra markedet eller fikk sin kapasitet redusert. 61 kriminelle nettverk ble avslørt.
Regjeringen har også foreslått strengere regler for innleie av arbeidskraft, og ekstra strenge regler i Oslo, der utfordringen er størst.
Dette er ikke prat, Jonas Gahr Støre, det er handling.
