NRK Meny
Kommentar

En ny og samfunnsendrende klasse

En ny samfunnsklasse av mennesker i en prekær situasjon vokser fram. De mangler fast jobb, trygghet og tilhørighet.

HONHAI/HENAN Security guards walk under the nets at a Foxconn factory in Langfang

Bildet viser sikkerhetsvakter under nettene Foxconn monterte for å hindre flere arbeidere i å begå selvmord ved å kaste seg ut fra toppen av bygningen.

Foto: JASON LEE / Reuters

For noen uker siden kom beskjeden fra Aker Solutions: 1500 arbeidere må forlate industrihallene på Egerøy utenfor Egersund. Ordføreren tok beskjeden med stor ro.«Trues de 600 fast ansatte er det klart at vi blir nervøse. Der er vi ikke» sa ordfører i Eigersund, Leif Erik Egaas, til Dagens Næringsliv. Nei, det er de andre arbeiderne som må gå, de som ikke er fast ansatte og ikke hører til i bygda. Hovedsakelig polakker på tremånederskontrakt.

Robert Brodovskin fra Szczecin i Polen er en av «de andre», en av de innleide ved verftet. Han hadde ikke tid til å snakke så mye med journalister etter Akers Solutions offentliggjøring av kuttene på Egerøy. Han kom fra nattskift og måtte sove. Det eneste Brodovskin maktet å svare på, var hva han ville gjøre dersom han var blant dem som ikke fikk fornyet kontrakt med Aker Solutions. «Da er jeg hjemme i Polen til det kommer en ny kontrakt», sa Brodovskin, før han stupte i seng.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter.

Prekært for de andre

En kan forstå at en ordfører først og fremst tenker på innbyggerne i kommunen, de fast ansatte. Men hva med Robert Brodovskin fra Szczecin og de andre polakkene som må forlate Egerøy? De som ikke vet om de blir tilbudt nye kontrakter, eller hvor lenge de må vente på nytt korttidsarbeid. Mens de venter, kan stresset øke, pengene minke og gjelda hope seg opp. Tilværelsen blir prekær.

Permanente løsarbeidere må hele tida jage etter neste jobb, skillet mellom arbeid og fritid utviskes, utryggheten og stresset rår.

Eva Nordlund, kommentator i NRK.

Tilværelsen er prekær for midlertidig ansatte, tilkallingsvikarer og frilansere mens de har arbeid også, ifølge Guy Standing, professor i utviklingsstudier ved University of London. Permanente løsarbeidere må hele tida jage etter neste jobb, skillet mellom arbeid og fritid utviskes, utryggheten og stresset rår. Jobbene er ikke langvarige nok til opparbeidelse av kunnskap eller identitet, og på arbeidsplasser der en ikke kan protestere, fordi alle kan byttes ut. Denne tilværelsen gir grobunn for sinne og raseri, hevder Standing.

Globaliseringen av økonomien har ført til en ny samfunnsklasse av løsarbeidere med prekær tilværelse, ifølge professor Standing. Han kaller den nye klassen «prekariatet», og hevder den innebærer den største endringen av arbeidsmarkedet på 100 år.

Også fast ansatte kan ende i en prekær situasjon.

Eva Nordlund, kommentator i NRK.

Klassen består av ulike grupper, men alle har til felles med Robert Brodovskin fra Szczecin at de ikke har noen ordfører som slåss for arbeidsplassene deres, eller en sterk fagbevegelse som hevder deres rett. De er på egen kjøl, utenfor organiserte solidariske fellesskap, avhengig av andres vilkårlighet og med svak forankring i noen velferdsstat. Dette gjør prekariatet til en «farlig klasse», hevdet Guy Standing da han nylig var i Oslo for å presentere boka «Prekariatet - den nye farlige klassen».

LES OGSÅ: Eriksson myker opp reglene for midlertidige jobber

«Farlig» klasse

Løsarbeiderne i prekariatet opplever ikke at noe politisk parti eller fagbevegelse representerer dem. Mange er sinte, for eksempel på immigranter som «stjeler» jobbene, eller på politikere og myndigheter generelt. Derfor, mener Standing, blir prekariatet lydhøre for høyrepopulismen. Det er hos prekariatet at franske Front National, greske Gyllent Daggry, ungarske Jobbik, engelske National Defence League, den amerikanske Tea Party-bevegelsen og det svenske Sverigedemokraterna har sin sterkeste velgerbase.

Samtidig: Om vi legger Standings definisjon til grunn, så tilhører annenhver spanjol prekariatet, uten at det så langt har ført til store nyfascistiske miljøer. Det nye venstre-partiet Podemos (Vi kan!) har derimot vokst fram på rekordtid. På novembermålinga i avisa El Pais fikk Podemos større oppslutning enn både regjeringspartiet Partido Popular og sosialdemokratiske PSOE.

I følge professor Guy Standing bør ikke middelklassen eller den tradisjonelle arbeiderklassen lene seg for langt tilbake. Også fast ansatte kan ende i en prekær situasjon.

Foxconn reagerte med å montere nett rundt bygningene sine for å fange opp selvmordshopperne.

Eva Nordlund, kommentator i NRK.

Selvmord, i verste fall

Guy Standing viser i boka til ekstreme eksempler på skjebner fra prekariatet. Blant annet fra verdens største leverandørfabrikk, kinesiske Foxconn. Rundt 450 000 mennesker jobber i «Foxconn City», som består av 15 etasjer høye anlegg, hvert av dem tilegnet en kunde, blant andre Apple, Nintendo, Dell og Sony. Foxconn kalkulerte med en personalgjennomstrømning på 30 - 40 prosent per år ettersom nye horder av arbeidere brant seg ut. I 2009 og 2010 var selvmordene og selvmordsforsøkene mange. Foxconn reagerte med å montere nett rundt bygningene sine for å fange opp selvmordshopperne. Da selvmordene ble kjent, økte selskapet lønningene noe, mens de kuttet gratis innlosjering og mat.

Omstillingsvernet lider når prekariatet vokser, ifølge Standing, som ser omstilligsvernet som en vesentlig del av arbeidstryggheten. Det holder ikke med fast ansettelse alene. Han bruker franske Telecom som et grelt eksempel: Mellom 2008 og 2010 begikk 30 ansatte i franske Telecom selvmord. Ledelsen innførte et system de kalte "Tid for skifte". Systemet innebar at de ansatte ble drevet til å skifte kontorer og jobber med få års mellomrom. Byttene medførte stress. Stresset viste seg å være hovedårsaken til selvmordene. De ansatte hadde stillingsvern, men ledelsen svekket omstillingsvernet. Slik ble fast ansatte utsatt for vilkårlighet og kom i en prekær situasjon.

Det er god grunn til å anta at det har noen konsekvenser at flere og flere får en prekær tilværelse uten stabil forankring. Både regjeringer og fagbevegelse bør regne med prekariatet som samfunnsendrende kraft.