Hopp til innhold
Kronikk

En ny naturforvaltning

I klimaendringens tidsalder må vi tenke nytt for å ta vare på norsk natur.

Svalbard

Selv med store utslippsreduksjoner kan nordområdene bli 5–10 grader varmere i løpet av dette århundret. Dagens forvaltningssystem er ikke tilpasset klimaendringenes omfang og hastighet, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra Kongsfjord ved Ny-Ålesund, Svalbard.

Foto: Lili Niesner / Reuters

Klimaendringene skjer nå med en hastighet som gjør at vi snart må tegne om det naturgeografiske norgeskartet. Denne erkjennelsen bør legges til grunn for dagens naturforvaltning, ellers risikerer vi å ta beslutninger som fort går ut på dato med store økologiske og økonomiske konsekvenser.

På Svalbard har vi allerede hatt en temperaturøkning på 2–4 grader i løpet av noen tiår, og selv med store utslippsreduksjoner kan nordområdene bli 5–10 grader varmere i løpet av dette århundret. Det tilsvarer forskjellen på en istid og dagens klima.

Klimaendringer i et slikt enormt omfang vil transformere naturen med store konsekvenser for biologisk mangfold, fornybare ressurser og andre viktige økosystemfunksjoner. Men hverken forskning eller forvalting er forberedt på denne situasjonen.

Dagens forvaltning

Naturforvaltning er i stor grad tuftet på å bevare det bestående. Effektene av naturinngrep vurderes ut fra hvilke konsekvenser disse medfører i forhold til nåværende tilstand.

«Dagens forvaltningssystem er ikke tilpasset klimaendringenes omfang og hastighet.»

Klimaendringene bryter med disse premissene. Selv det strengeste vern vil ikke kunne hindre omfattende klimadrevne naturendringer, og vurderinger av naturinngrep bør skje med referanse til klimaendringsdrevne tilstander som kommer – ikke de som var.

Forvaltningsplanene for norske havområder illustrerer dette poenget. Områder definert som særlig verneverdige og sårbare (SVO) utgjør den viktigste rammebetingelsen for menneskelig aktivitet. Planverket oppdateres hvert 4–5 år. Sammenligner vi stortingsmeldingen som kom i 2020 med den fra i år, ser vi store endringer i utbredelsen av SVO-områder, spesielt i Barentshavet.

På kun fire år har klimaendringene gitt store utslag på nasjonale føringer for arealprioriteringer. Samtidig har vi kunnskap om fremtidige klimaendringer som i begrenset grad benyttes.

Det samme gjelder NVE sine områder prioritert for havvind. Her er en av de viktigste kriteriene å unngå konflikt med fiskeriene. Fremtidige klimaendringer, som vil endre hvor de mest verdifulle fiskeriressursene ligger, er ikke en del av dagens beslutningsgrunnlag.

Kan vi forutsi klimadrevne økosystemendringer?

Mens noen arter responderer raskt og forutsigbart, responderer andre med betydelige tidsforsinkelser. Det kan gå mange hundre år fra klimaet har blitt så varmt at det er klima for trær til at skog erstatter tundra.

«Det er umulig å forutse eller forberede seg på alle endringene vi har i vente.»

I havet derimot, er responsen mye raskere. Det vises allerede i fangststatistikkene for skrei som i løpet av få år har flyttet seg både i tid og rom. Forvaltningen baserer seg gjerne på framskrivning av gradvise trender.

Men økosystemendringer kan være brå og uventede. Når hele bestander av trær dør av tørke eller klimadrevne utbrudd av skadeorganismer, kan skog brått transformeres til et helt annet økosystem som er forringet både med hensyn til biologisk mangfold og viktige funksjoner.

«Hverken forskning eller forvalting er forberedt på denne situasjonen.»

Det er også krevende å forutsi vippepunkter for brå økosystemendringer fordi de ofte skyldes kombinasjoner av flere faktorer eller ekstremvær.

For å få bedre forutsigelser om naturendringer bør fagfeltet økologi utvikles i retning av meteorologi der omfattende observasjonssystemer gir det tilfanget av data som kreves for å drive avanserte værvarslingsmodeller.

Tilsvarende, kan økosystemdekkende observasjonssystemer, fra bakkestasjoner til satellitter, brukes til å drive økologiske varslingsmodeller for å forutsi hvilke endringsbaner økosystemene kommer til å følge, samt når økosystemene nærmer deg kritiske vippepunkter.

«Vi må snart tegne om det naturgeografiske Norgeskartet.»

En mer fremsynt naturforvaltning

Hvis vi inkluderer slik kunnskap om framtidige klimaendringer i naturforvaltningen kan vi:

  • minske risikoen for at det gjøres naturinngrep i områder som i nåtid er vurdert til å ha liten sårbarhet eller verdi, men som i et klimaendringsperspektiv kan ha stor verdi (f.eks. gyteområder for fiskebestander),
  • oppnå store samfunnsøkonomiske fordeler ved å unngå at infrastruktur plasseres ugunstig (f.eks. vindmøller),
  • hindre at store ressurser brukes («kastes bort») på bevaring eller restaurering av bestander og naturtyper som med stor sikkerhet vil være «dømt» uansett, fordi klimaet vil bevege seg langt utenfor deres klimanisjer,
  • minske risiko for overskridelse av kritiske vippepunkt for brå, uønskede tilstandsskifter i økosystemene (f.eks. ved å hindre at økosystemer utsettes for tilleggsbelastninger i form av inngrep).

Dagens forvaltningssystem er ikke tilpasset klimaendringenes omfang og hastighet. Vi trenger en systemendring hvor forskningsbaserte forutsigelser om framtidens klima og økosystem vektes inn i beslutningsprosesser på en tyngre og mer integrert måte enn i dag.

«Vi risikerer å ta beslutninger som fort går ut på dato.»

De raske og store endringene vi allerede ser i nord bør tjene som et kraftig varsko.

Samtidig er det umulig å forutse eller forberede seg på alle endringene vi har i vente. Derfor er det igjen verdt å minne om det viktigste tiltak innen politikk og forvaltning:

Få utslippene ned!