Kronikk

En ny æra i latinamerikansk politikk

Cuba-avtalen forandrer dynamikken i hele det amerikanske kontinentets politikk. Den kommende dialogen kan vise seg å bli USAs portåpner til Latin-Amerika.

CUBA-PROTEST/ Members of the Cuban Revolutionary Army hold Cuban national flags during a march "For the Five and Against the Terrorism" in Havana

Medlemmer av det kubanske militæret holder kubanske flagg under en markering «for de fem», altså de fem etterretningsagentene som satt fengslet i USA inntil de nylig ble sluppet fri som del av en fangeutvekslingsavtale.

Foto: ALEXANDRE MENEGHINI / Reuters

Normaliseringen av forholdet mellom USA og Cuba som ble annonsert på onsdag innebærer ikke bare en ny fase i historien mellom de to landene. Avhengig av hva som skjer internt i USA de neste månedene, kan onsdagens avtale bety en ny æra i internasjonal politikk på de amerikanske kontinentene.

Taperne er i første omgang alle som har skaffet seg politisk støtte ved å tviholde på fiendebilder fra den kalde krigen, inkludert regjeringen Venezuela, men også Miami-lobbyen og deres allierte på høyresiden i regionen.

Realitetsorientering etter euforien

Etter de første øyeblikkenes eufori over avtalen som endret USAs over 50-år gamle fiendtlige Cuba-politikk, har realismen seget inn. Normaliseringen innebærer bl.a. en symbolsk viktig fangeutveksling, lettelse av reiserestriksjoner, gjenopprettelse av diplomatiske forbindelser og politisk samarbeid, åpning for kommunikasjon og finansielle transaksjoner, og arbeid for å fjerne Cuba fra USAs terrorliste.

Avtalen innebærer ikke opphevelse av handelsblokaden som ble innført i 1960; det er det bare USAs kongress som har myndighet til. Cuba-politikk i USA er innenrikspolitikk, svært tungt påvirket av den Castro-kritiske cubanske lobbyen med hovedbase i Miami og i Det republikanske partiet. Den er nå svekket, men hevder den fremdeles hardnakket at sanksjoner er veien å gå for å svekke Castro-brødrenes makt, på tross av at de siste 50 årene har bevist det motsatte.

Cuba-politikk i USA er innenrikspolitikk.

Benedicte Bull

Selv om meningsmålinger viser at 63 prosent av Floridas befolkning er for en opphevelse av blokaden (53 prosent av amerikanere generelt), og flere og flere tunge næringslivsaktører har presset på for å få tilgang til et fremtidig marked på Cuba, så er det lite som tyder på at kongressen vil gi Obama den seieren det vil være for ham å få blokaden opphevet.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Viktig for flere land enn Cuba

Likevel er det stor grunn til å tro at normaliseringen vil få vidtrekkende konsekvenser, ikke minst for det politiske samarbeidet med og innad i Latin-Amerika. Det siste tiåret har i Latin-Amerika vært styrt av sentrum-venstre regjeringer, og hatt betydelig økonomisk vekst, fremskritt når det gjelder bekjempelse av fattigdom og ulikhet, og økt samarbeid i regionen.

Det har styrket selvbevisstheten, samtidig som USA er svekket som den dominerende økonomiske og politiske aktør. Kina har gått forbi USA som Sør-Amerikas viktigste handelspartner, og står for den mest ekspansive investeringsstrategien i Latin-Amerika, mens Russland er blitt en militær samarbeidspartner.

Toppmøte-dilemma

En av de viktigste grunnene til at USA er blitt satt på sidelinjen politisk er forholdet til Cuba. Latin-Amerika har stått samlet om kravet om å få gjeninnlemmet Cuba i Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) hvor Cuba har vært ekskludert siden 1962.

En av de viktigste grunnene til at USA er blitt satt på sidelinjen politisk er forholdet til Cuba

Benedicte Bull

At USA har nektet å gå med det under henvisning til OAS sitt demokratiske charter, har handlingslammet OAS, mens regionale organisasjoner som ikke inkluderer USA – bl.a. CELAC (Det Latinamerikanske og Karibiske Fellesskapet) og UNASUR (Den Søramerikanske Unionen) – har styrket seg.

USAs steile holdning i slike formelle spørsmål, står i en viss kontrast til det samarbeidet som har utviklet seg i praksis. I forhold til Cuba dreier deg seg blant annet om hjelp til Ebola-rammede områder og de norsk-støttede fredsforhandlinger med Colombia.

Situasjonen tilspisset seg da det ble klart at vertslandet Panama hadde invitert Cuba til det neste Inter-Amerikanske toppmøtet i april 2015 med støtte fra et samlet Latin-Amerika. Om USA hadde møtt opp sammen med Cuba uten en forutgående avtale ville det avfødt store protester hjemme. Hadde USA unnlatt å møte, ville det forverret USAs forhold til Latin-Amerika betydelig.

Venezuela stritter imot

Den varslede normaliseringen er blitt positivt møtt i Latin-Amerika, selv om småstatene i Karibien og Mellom-Amerika frykter at investorer og turister skal forflytte seg til Cuba. De fleste land i regionen har nå et pragmatisk forhold til USA, og det er styrket med normaliseringen i forholdet til Cuba. Unntaket er Venezuela som står igjen som i økende grad isolert i sin anti-USA politikk, mens USA prøver å isolere Venezuela.

At Cuba har gått med på avtalen har nok vært påvirket av at Venezuela står foran en økonomisk krise med rasende oljepriser, skakkjørt innenlandsøkonomi og mulig nært forestående mislighold av utenlandsgjeld. Venezuela har gitt mellom $5 og $15 milliarder i året i støtte til Cuba, men det er uklart hvor lenge man vil kunne fortsette med.

Man kan derfor tenke seg at USA kan gjenvinne en viktig rolle i Latin-Amerika. Men det avhenger av at man holder kreftene i USA som fremdeles ønsker å dominere og kontrollere Latin-Amerika under kontroll.

Sanksjonene mot Venezuela som ble undertegnet dagen før endringene i Cuba-politikken ble annonsert var et skritt i feil retning. Selv om Miami-lobbyen og deres allierte i regionen er blitt svekket med onsdagens kunngjøring, er det flere slag som må vinnes. Prosessen med Cuba har vist at dialog har mer for seg enn aggresjon og isolasjon. Det bør man vite å bygge videre på i tiden som kommer.