Fiskeboller. Jeg kommer aldri til å glemme mammas første ord til meg da jeg skulle begynne på barneskolen. Den største dagen i et seksårig liv. Jeg, min nye lilla skolesekk, hånden i mammas hånd, traskende opp skoleveien. Jeg fløy på forventninger: nye klassekamerater, nye venner, møte med rektor.
Mamma fikk meg ned på jorden. – Sofia, hvis noen kaller deg bæsj eller sjokoladekake, si fiskebolle tilbake.
Det skulle ikke gå mange dager før jeg fikk bruk for mammas antirasistiske håndbok, utgave 1991.
Gothia Cup i Sverige. Jeg har nettopp fylt fjorten. Mine to blonde venninner og jeg blir kjent med sørafrikanske fotballspillere. Tolv av dem hvite, en av dem mørk. De vil ta bilder, og vil ha mine to blonde venninner på fanget. Ikke meg. Jeg ble benka. Jeg tenkte jeg var stygg. For tynn. For rart hår. For stor regulering.
Da vi kom hjem, dro mamma igjen frem håndboken sin. Det var ikke utseendet, tannreguleringen eller frisyren min det var noe galt med. Det var hudfargen min. Da kom jeg på den mørke gutten på laget, den ene ingen snakket med.
Han og meg. Som ingen ville sitte sammen med.
Blindern. Venninnen min og jeg, oppslukt i samtaler. Hun halvt indisk. Jeg halvt afrikansk. Endelig har jeg møtt en som forstår meg, som også hater spørsmålene, antagelsene, bemerkningene om hvor vi kommer fra. Eller: hvor vi eeegentlig kommer fra.
En kveld på byen kom hun gråtende. Igjen hadde hun fått spørsmål om sin opprinnelse. Det holdt ikke bare med Norge. Det holdt aldri bare med Norge. Kunne hun ikke bare få være seg selv?
Spørsmålet har ved mange anledninger truffet meg som en knyttneve i magen. Fått meg til å tenke at jeg ikke er helt med dere, ikke helt som dere.
Jeg er stolt av røttene mine, av bakgrunnen min, og forteller gjerne om den. Men når spørsmålet om hvor jeg kommer fra, kommer før spørsmål om hvem jeg er og hva jeg er, oppleves det begrensende og definerende.
Da holder det ikke å være Sofia.
Au pairen. Jeg er i en barnehage på Madserud en lørdag morgen. Barna mine er i sandkassen. Solen skinner, alt er grønt. Så kommer spørsmålet fra en norsk pappa - på engelsk: «Are they yours?». Han ble litt brydd da jeg fortalte at, jo, de blonde barna er mine.
Det er ikke første gangen folk tror at jeg er barnas au pair. Jeg kan le av det med venninner. Men det er også en sårhet i ikke å bli anerkjent som mine barns mamma i et norsk nabolag i 2022.
At det igjen blir stilt spørsmål ved meg.
Hvite forsider. Vi går på butikken. Barna skal få is. På det røde stativet foran skranken ligger dagens aviser. Forsidene stikker: Blond dame med blondt hår. Hvit mann med mellombrunt hår. Hvit dame med briller. Hvit mann med skjegg.
Vi er over 700.000 borgere med minoritetsbakgrunn i Norge. Det ser bare ikke sånn ut i mediene.
Knust glass. Skal vi knuse glasstak i norsk journalistikk, må alle inkluderes. Uavhengig av religion, etnisitet, opphav, legning og funksjonsevne. For hvis journalistikken stort sett begrenser seg til én gruppe, én identitet, er det ikke mangfold, uansett hvor ofte norske redaktører gjentar at det er viktig for dem.
Først når mediene viser reelt mangfold, blir vi alle en naturlig del av folket.
Afrika. Jeg har vært mye på reise, tilbake til røttene: Tanzania, Kenya, Ghana, Benin. I Sierra Leone møter jeg Bahara, som bor i Storbritannia, men som er i sitt opprinnelige hjemland på ferie. I Oxford var Bahara sjenert, snakket lite, satt mye på hybelen og unngikk folk.
I Sierra Leone er hun en helt annen versjon av seg selv. Her er hun et fyrverkeri som initierer samtaler, smiler, tøyser, er utadvendt og spøkefull. Jeg forstår henne godt. Hun er endelig kommet hjem. Her blir hun møtt med åpne sinn. Akseptert.
Det er akkurat den følelsen vi må gi våre minoriteter. At de kan være seg selv. At vi ser dem for den de er. Og at de selvfølgelig også er norske. Da må de inkluderes i journalistikken, i demokratiet. For det å bli sett, synliggjort og verdsatt, det er menneskeverd. Det er en menneskerett.
Nylig feiret vi at det var femti år siden de første pakistanske arbeidsinnvandrerne kom til Norge. Vi burde ha blitt vant til at landet vårt har blitt mer fargerikt, og at mange av oss som er litt mørkere i huden faktisk kommer fra Norge.
Det er ikke så lenge til jeg skal følge min datter til hennes aller første skoledag. Jeg har mange ønsker for denne dagen. Men mest av alt håper jeg at jeg slipper å trekke frem mammas antirasistiske håndbok fra 1991.
Og at jeg slipper å ta praten om fiskeboller.
