Det er en dårlig bevart bransjehemmelighet at mange komikere er drøyere (og morsommere) backstage enn de er på scenen. Selv de mest folkelige humoristene kan lire av seg vitser som ville redusert deres fanskare betraktelig om de sa det offentlig, så lenge de er blant kolleger som forstår intensjonene. Å se Louis CK live føles ofte som å bevitne en av disse samtalene.
CK har gjort sitt eget publikum fortrolig med hvor hjertet hans ligger på akkurat samme måte. Når han derfor for eksempel starter et show med å si at jøder ikke er tillatt under hans forestilling, og ber en med semittisk opphav på første rad om å komme seg ut, så forstår alle at dette ikke har noe rasistisk over seg. Som han selv sier det, «I like to say the wrongs things, that's just funny to me».
Den mest spennende humoren ligger jo i grenselandet hvor det blir total stillhet om man trår litt feil, men komisk fulltreff om man akkurat holder seg innenfor den magiske linjen. Det er derfor Louis CK kan få et tema som voldtekt til å bli hysterisk morsomt, der andre har prøvd og feilet brutalt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Mer og bedre
CK er i dag kjent som en av de mest produktive komikerne i verden. Slik var det ikke alltid: I femten år repeterte han den samme timen med vitser under opptredener. Det var den nå avdøde legenden George Carlin som fikk han ut av denne onde sirkelen. Carlin gjorde nemlig en ny time med stand-up hvert eneste år, og han kastet alt materialet straks det var filmet for kanalen HBO.
Dette inspirerte Louis Szekely, som han egentlig heter, til å gjøre det samme. Og han har holdt seg til sin egen lovnad, og produsert noe av den mest geniale og bitende humoren som er framført på noen scene, noen gang.
Et ofte oversett aspekt ved humoren hans er at den ikke bare er skamløst personlig og beskriver frigjøringen av kroppsvæsker i utallige og varierte kontekster, men at CK også presenterer filosofiske og sosiale problemstillinger som spinner rundt i skallen din lenge etter at sceneteppet er gått ned.
Hva kan man lære?
Et interessant spørsmål er hva norske komikere har å lære av en slik person.
Produktiviteten i seg selv er selvsagt beundringsverdig, men det er nok først og fremst ærligheten som kjennetegner genialiteten vi her snakker om. Uansett hvilken sjanger av stand-up man driver med, er det å finne sannheten om seg selv i det man snakker om alfa og omega. Dette gjelder enten man uttrykker sin mening om politikk eller flymat.
Man kan eie hvilket som helst tema om man gjør det til sitt eget. Her har vi alle noe å lære.
Det fryktløse drivet til å stadig skape nytt materiale er også inspirerende, da Louis CK alltid kommer ut på topp med en ny time ferskt materiale hvert år.
Kunsten å ikke være morsom
Hans gjenopplivende karriere har også resultert i TV serien «Louie», som også har en karakteristisk ny måte å tilnærme seg underholdning på. Her våger i tillegg CK som regissør, manusforfatter og skuespiller å ikke være morsom. I det hele tatt.
Episodene er konstruert rundt hans liv som komiker, men de er mer sære kortfilmer uten åpenbar logikk eller konvensjonell struktur. Det er også tidvis helt brilliant, og serien sikret han flere priser i USA, inkludert en «Primetime Emmy Award for Outstanding Writing for a Comedy Series» i 2012.
CK gjorde i 2006-7 den mer klassisk sitcom-inspirerte serien «Lucky Louie», som ble kansellert etter to sesonger. Den hadde flere øyeblikk med rent gull, men kan ikke sammenliknes med det han nå holder på med. Enten episodene er tragiske, triste, morsomme, absurde eller langdryge, så er det alltid en dyp menneskelighet i bunnen som gjør hver episode til en liten gullgruve i seg selv. Og selv om hver episode er ispedd sceneklipp med CK, så er dette så langt unna «Seinfeld» som det er mulig å komme.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Fortsatt den samme
At mannen har et godt hjerte kommer tydelig frem under et langt intervju på podcasten «WTF with Marc Maron». Her diskuterer de to tidligere vennene alt fra hva som fikk dem til å gli fra hverandre, til Louis’ syn på farskapsrollen. Og i likhet med serien «Louie» er intervjuet fylt med både bitterhet og glede, men enten de ler eller gråter så fremstår alt som merkelig vakkert.
Vakkert er også bildet av CK som SMS-tekster midt under fjorårets Emmy utdeling. CK ble her en folkelig representant under ekstremt pompøse omstendigheter, og det er noe beundringsverdig over de som klarer å være seg selv også i slike settinger. Det minner om det Jerry Seinfeld en gang sa om Larry David, nemlig at han er prakteksempelet på en person som overhodet ikke har forandret seg som et resultat av umåtelig suksess.
Har revolusjonert sin egen bransje
Den siste fjæra i hatten til mr. Szekely er måten han har revolusjonert sin egen bransje på. Gjennom å selvfinansiere innspillingen sitt siste stand-up show, for så å legge det ut for salg på hjemmesiden sin for 5 dollar, gikk han millioner i overskudd på få dager.
Noe tilsvarende gjør han med billettsalget til showene sine, hvor han med stor suksess har koblet ut fordyrende mellomledd som Ticketmaster. På denne måten har han total kontroll over sin egen karriere, og ingen utenforstående kan legge føringer på hans kunstneriske utfoldelse. Han har også total kreativ kontroll på sin egen TV-serie, selv om det betyr mindre penger i egen lomme.
Selv om han når stadig nye kommersielle høyder, er Louis CK fortsatt komikernes komiker. Jeg vet det vil være mange norske moromenn og -kvinner i Oslo Spektrum. Og om du har lest så langt som dette, antar jeg at vi sees der.
