Av og til opplever vi at det dukker opp mennesker ut av intet som har en utstråling som overvelder oss. En slik skikkelse er den nye pave Frans. Selv om han selvfølgelig på ingen måte kommer fra «intet» – å være erkebiskop i Buenos Aires er en viktig tjeneste – er han likevel en positiv overraskelse for Kirken og verden.
Det er nå gått et halvt år siden han ble valgt til Kirkens pave. I et intervju han gav i avisen La Repubblica snakker han om hvordan Kirken vil forandre seg med ham som pave. Kirken må ta nøden alvorlig til de mange unge som ikke er i arbeid, eller de mange gamle som trenger omsorg og ledsagelse, sier han. Disse og mange andre trenger håp for fremtiden. Kirken må tilby hjelp både åndelig og legemlig.
Med sitt blikk for sosial nød og behov, har pave Frans overtatt som Peters etterfølger på en overraskende og viktig måte. Det var nok av forventninger knyttet til at vi for første gang har en pave fra Latin-Amerika. Noen av mine egne har jeg satt ord på her tidligere. Men når man leser hans svar i intervjuet eller lytter til ham i andre sammenhenger, antar jeg at han har overgått disse forventningene så langt. Han er kommet inn i Kirkens ledelse som en frisk vind som virvler opp støvet som har lagt seg mange steder.
En synder, først og fremst
Hans ord inneholder en frigjøring fra stivnede former og firkantede synspunkter. Det er mulig fordi han har blikket og hjertet festet mot Kristus og snakker til oss fra Kristus. Han snakker på en direkte og umiddelbar måte som ligner på Kristi stil. Det har fått mange til å stoppe opp og lytte. Og han snakker på en måte som beveger mange. Selv er jeg blitt sterkt berørt av ord om hyrdens ansvar, og om prestenes oppgave og livsstil. Pave Frans har en gave for å tale til hjertene til dem som lytter.
Samtidig har han ydmykheten til å si at han først og fremst er en synder. Det er slik han besvarer spørsmålet «hvem er Jorge Mario Bergoglio?» i intervjuet: «Jeg er en synder … Det er ikke en talemåte, ikke en litterær frase. Jeg er en synder.»
Han legger stor vekt på å formidle Guds nåde og barmhjertighet. Og det er ikke noe han bare gjør med ord, men også med handlinger. Som da han feiret Skjærtorsdag i et ungdomsfengsel og vasket og kysset fangenes føtter, menn som kvinner. Eller da han reiste til Lampedusa for å besøke flykningene som holdes tilbake der. Den enkle livsstilen han har valgt peker i samme retning.
Han har valgt å bli boende i hotellet hvor kardinalene bodde under konklavet fordi han er redd for ensomheten i de pavelige gemakker. Han har fått en Renault 4 som han ønsket seg som bil. Han går gjerne, framfor å la seg kjøre. Han går bare med en enkel hvit prestekjole.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Glede og begeistring
Pave Frans må ha gjort seg mange tanker om Kirkens tilstand før han tiltrådte. Det er kommet frem at han var nummer to da pave Benedikt ble valgt. Muligens kan han ha tenkt: «hva ville jeg gjort ...?» Nå har han kommet i posisjon. Og det ser ut til at han på ingen måte akter å kaste bort tiden. Han har tydelige planer for reformer i Kirkens ledelse som forhåpentligvis vil være fruktbare for Kirken i nåtid og fremtid.
Han ønsker at kurien – den katolske kirkens forvaltningsorganer – ikke lenger retter blikket mot Vatikanet, men ut i verden. Han mener den «neglisjerer verden rundt oss». For å fornye kurien, har han nedsatt et råd av åtte kardinaler som skal hjelpe ham med denne oppgaven og som allerede har arbeidet i noen måneder. De har nettopp hatt sitt første møte med paven. I de kommende måneder og år vil vi få se resultatet og fruktene av dette arbeidet.
I pave Frans møter vi den sammen gleden og begeistringen som preget Kirken etter Det annet Vatikankonsil, det store kirkemøtet fra 1962 til 1965, som nettopp åpnet for et nytt nærvær i verden og som ble bedre forstått og virkeliggjort nettopp for eksempel i Latinamerika enn i Europa.
Folkets teologi?
Det er de som legger vekt på at det ikke er noen teologisk forskjell mellom pave Benedikt og pave Frans. Jeg mener det er for tidlig å si slikt sikkert, det vil ta sin tid å analysere.
Et poeng som kan være relevant i den sammenhengen er at pave Frans blant annet har studert ved jesuittenes høyskole Colegio Máximo Jan José i San Miguel utenfor Buenos Aires – der jeg selv har studert – hvor han hadde Juan Carlos Scannone som lærer i gresk og litteratur. Scannone er en teolog som har utviklet en «folkets teologi», men som ikke vil ha noe med marxisme å gjøre. Den vil ta på alvor den folkelige spiritualiteten og den dype fromheten i folkenes tradisjoner. Scannone og pave Frans møttes regelmessig gjennom ti år og utvekslet mange tanker og erfaringer.
Pave Frans var med på å skrive sluttdokumentet da de latinamerikanske biskopene var forsamlet i Aparecida i Brasil i 2007 sammen med erkebiskopen fra Honduras, som også ble regnet som en av de papabile kardinalene. Det er et dokument som ikke omhandler frigjøringsteologien, men rett og slett Jesus Kristus.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Det likefrem enkle
For det er dette pave Frans kommuniserer: Kristus er sentrum, det er ham det dreier seg om. Det får paven til å være ganske avvisende mot den monarkiske stilen i Vatikanet og tendensen en god del biskoper og andre har til å ville være fyrster og ha sine egne hoff. Han har nettopp suspendert en biskop i Tyskland som har brukt alt for mange penger på å bygge en ny residens, og tilsynelatende løyet om budsjetteringen.
Ser vi nøyere på Jesus Kristus, var hans jordiske trone korset hvor han hang helt avkledd og uten verdighet. Det paradoksale er at denne fullstendige nakenheten og avmakten, motsvarer Herrens himmelske herlighet og makt.
Kirken som befinner seg i denne verden gjør derfor godt å betrakte denne avmakten og nakenheten og ikke søke makt og innflytelse, men være ydmyk. Kirken skal formidle Guds kjærlighet og barmhjertighet. Til det passer ikke en tungladen stil med gull, dusker og blonder og mange kuriositeter. Det likefrem enkle viser langt tydeligere til Herrens virkelighet. I de fattiges virkelighet kan Kirken finne tilbake til den kristne enkelhet og ydmykhet. Det dreier seg om et evangelisk liv.
Jeg tror og håper vi er vitner til en nådens tid for Kirken og verden og ser frem til det som ligger foran oss.
