Forliset utenfor Lampedusa er uvanlig stort, men likevel bare ett i rekken.
Kanskje var det 300 mennesker som omkom. Det er omtrent det samme som i to gjennomsnittsmåneder i Middelhavet.
Nå når denne saken preger nyhetsbildet må vi ikke bare dvele ved de grufulle detaljene i det som har skjedd, men ta innover oss at dette forliset representerer en stor og langvarig utfordring for Europa.
Les også:
- – De døde holdt rundt hverandre
- – Ikke send asylsøkere til Italia
- – Havet blir en kirkegård for flyktninger
Ikke Italia men Europa
Italienske myndigheter er fortvilet over å stå alene med kriser som denne. Sympatierklæringer strømmer inn fra resten av Europa, men regelverket gjør at det er Middelhavslandene som må håndtere flyktningstrømmene fra Nord-Afrika.
Det første norske myndigheter gjør når noen søker asyl i Norge er å lete etter bevis for at personen har vært innom andre land i Europa. Har de vært i Italia, blir de sendt tilbake dit, og vi har én asylsøker mindre å ta hånd om her. Denne såkalte Dublin-forordningen legger altfor stor vekt på hvor asylsøkeren kom først, sier Italias innenriksminister.
Kanskje bør vi revurdere hvordan Europeiske land fordeler ansvar og ressurser seg imellom. Enda viktigere er det å samarbeide for å finne langsiktige løsninger. Lampedusa er langt borte, men det er også Norges yttergrense mot resten av verden.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
I samme båt men med ulik skjebne
De største gruppene i båten som forliste var somaliere, eritreere og ghanesere. Det er typisk at i hver båt sitter det mennesker med ulik bakgrunn som kan vente seg ulike skjebner i Europa. For hva skjer med de som har reddet livet – vil de få bli?
Somalierne flykter fra et land i konflikt der situasjonen både er utrygg og uoversiktlig. Det er åpenbart farlig å bo i Somalia, men det stilles større krav for å få asyl i Europa. Slik beskyttelse får man bare hvis man har med rette frykter forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller medlemskap i en spesiell sosial gruppe. Blant somalierne som søker asyl i Norge er det omtrent halvparten som oppfyller disse kravene.
Følg situasjonen på Lampedusa i NRKs nyhetssenter
Eritreerne flykter fra noe helt annet. Det er liten fare for å bli vilkårlig rammet av voldshandlinger, slik som i Somalia, men man kan risikere fengsel og tortur for sine politiske meninger. Det å være i slekt med noen som har flyktet kan være nok til selv å bli fengslet. Landet deres er et av verdens mest undertrykkende regimer. Nesten alle eritreere som søker asyl i Norge får innvilget sine søknader.
Ghanesere flykter hverken fra krig eller undertrykkelse, men fra fattigdom. Mange av de som reiser er menn som ikke makter å skaffe seg et levebrød og stifte familie. De er fanget i ungdomstiden selv om de kan være godt over tretti. Fattigdom dreier seg ikke bare om å leve under enkle kår, men om å miste muligheten til å bli voksen i ordets rette forstand. Å reise til Europa for å tjene penger kan være en måte å vise handlekraft på, men det gir ikke grunnlag for oppholdstillatelse
Denne blandingen av mennesker med ulik bakgrunn er viktig å ta hensyn til når man utvikler politikk og driver innvandringskontroll. De siste årene er det blitt brukt store ressurser på å stanse båter utenfor kysten av Afrika å sende dem tilbake igjen. Det er en uforsvarlig praksis når det kanskje sitter mennesker om bord som med rette frykter forfølgelse og ville ha fått asyl i Europa.
Eneste vei til Europa
De som har trosset farene og kommet til Italia i en liten båt for å søke asyl har ikke hatt andre muligheter for å få beskyttelse i Europa. Dersom de hadde gått til en europeisk ambassade i Afrika, ville de ha fått beskjed om at de må være på europeisk territorium for å søke asyl. Dersom de hadde søkt visum for å reise hit på en trygg måte og søke asyl, ville de ha fått avslag på visumsøknaden.
En av grunnsteinene i europeisk asylpolitikk er å gjøre det så vanskelig som mulig å komme hit å levere en søknad. Derfor er det en farlig reise for de som prøver likevel.
Den sterkeste reaksjonen på det som har skjedd er forferdelse. Både dette ene forliset og den lange historien med jevnlige dødsfall er en enorm tragedie. Europeiske politikere blir møtt med et krav om at noe må gjøres.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Heksejakt på menneskesmuglere
Dessverre er det enkleste ofte å rette blikket mot menneskesmuglerne. Europeiske politikere, også norske, fremstiller menneskesmuglerne som kyniske banditter som har ansvaret for tragediene. Gjennom denne retorikken skaper man en fiende som kan bekjempes, og man får mulighet til å vise handlekraft gjennom strengere straffer og mer kontroll. Dessuten kan man gi inntrykk av å vise omsorg for flyktningene ved å redde dem fra menneskesmuglerne.
Noen menneskesmuglere er kyniske, og noen leverer rett og slett en tjeneste som flyktningene trenger for å kunne søke asyl i det hele tatt. Og noen menneskesmuglere vil bare redde liv. Ja, faktisk. Jakten på menneskesmuglere er gått så langt at fiskere som tar skipbrudne flyktninger om bord og frakter dem til land risikerer tiltale for menneskesmugling.
Derfor var det tre fiskebåter fra Sicilia som ignorerte nødropene fra båten utenfor Lampedusa før den sank.
