Den siste uken har jeg spurt meg selv hva musikkforskere egentlig driver med.
Spørsmålet kommer ikke ut av det blå. For meg har den siste uken vært ganske eventyrlig: Jeg har disputert på doktoravhandlingen min, og fått kolossal dekning i pressen og i sosiale medier.
Det sier meg noe om hvor nytt det fortsatt er å forske på populærmusikk. Jeg synes også det viser hvor viktig det er å gjøre nettopp det.
Viktig å ikke begrense seg
En populærmusikkforsker må først og fremst unngå å begrense seg til formalisme. Vi kan ikke redusere musikken til et spørsmål om akkorder, eller artisten til et spørsmål om graden av «sannhet» eller «ærlighet». For å gjøre bildet større og blikket mer nyansert, må vi blant annet se kritisk på hva slags figur det er vi ser og hører.
Denne figuren er det vi kan kalle en persona, som er forskjellig fra mennesket bak den. Vi kan ikke vite noe om personen bak personaen, altså om mennesket bak artisten i rampelyset.
Det vi kan forholde oss til, er artistene slik de framstår for oss gjennom den komplekse veven av musikk, videoer, bilder, skriverier og intervjuer som de gir oss tilgang til gjennom sitt arbeid.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Balanserer på en knivsegg
I min avhandling gjør jeg dette med utgangspunkt i teori både fra musikkvitenskap og tilgrensende fagfelt, som medievitenskap, litteraturteori og lingvistikk. Som musikkviter balanserer jeg på en knivsegg når jeg favner så vidt.
Men nok en gang – hvis vi vil unngå å redusere musikken til akkordrekker, må vi prøve å si noe om sammenhengen.
Det å påpeke at en artist opererer med en persona som ikke er lik privatpersonen, er ikke det samme som å påstå at denne privatpersonen er kynisk eller løgnaktig. Det er snarere forskerens jobb å påpeke noe så tilsynelatende opplagt som at privatperson og persona ikke er den samme – hvis ikke, ville forskeren sannsynligvis blitt beskyldt for ikke å være kritisk nok.
Må se også på mottakelsen
Jeg foretar en nærlesning av to av de dyktigste norske artistene jeg vet om: Marit Larsen og Marion Ravn, både som M2M og hver for seg.
I lesningen benytter jeg blant annet et stort tilfang av pressemateriale, først og fremst intervjuer hvor artistene selv kommer til orde. En slik studie kan si oss en hel del om hvordan musikken vi forsker på, fungerer i sin sammenheng.
Formanalyse alene kan ikke si oss noe om hvorfor en poplåt slår an. Det holder ikke å analysere akkordene for å forstå hvorfor musikken til Marit Larsen er populær, eller hva slags utvikling Marion Ravn har vært igjennom i sin solokarriere. I likhet med såkalt kritisk musikkvitenskap, som bidro til å fornye faget på 1980-tallet, forutsetter populærmusikkforskning at vi ser på sammenhengen hvor musikken oppstår og blir mottatt.
LAST NED: Ålviks avhandling (PDF, 14 MB)
Bratt læringskurve på flere områder
Som stipendiat gjennom tre år har jeg lært enormt mye både om faget mitt og om artistene jeg forsker på i avhandlingen. Og læringskurven er bratt, også etter avlagt doktorgrad. En ting jeg lærer, er at forskningsformidling slett ikke er lett.
Da NRKs presentasjon av meg på disputasdagen 27. august skapte inntrykk av at jeg omtalte artistene som «uekte og uærlige», fikk jeg meg en overraskelse.
Medieviteren Espen Ytreberg har påpekt i sakens anledning at det å være en god formidler av forskning er å holde guarden høyt og ikke slippe igjennom sitater som kan tolkes i feil retning.
Når jeg ser Marit Larsens video til «If A Song Could Get Me You», kaller jeg henne en upålitelig forteller – det som i litteraturteorien betegner en forteller som, angivelig, avviker fra hvordan forfatteren selv er, ikke ulikt popartistens persona. Når dette blir til at jeg kaller artistene uekte og uærlige, tyder det på at jeg har en del å lære av Ytreberg og andre – men også at forskerens møte med media kan være en hviskelek, hvor hvert eneste ord blir vridd og vendt.
Kronikken fortsetter under videoen, red.anm.
Popmusikken i et nøtteskall
I populærmusikkforskning, som i all kritisk teori, er det da også viktig å se nærmere på de ordene vi bruker, og hva de kan bety. «Ekthet» og «ærlighet» er ikke begreper jeg tar for gitt. Jeg må undersøke hvordan de fungerer i en bestemt sammenheng – og i vårt tilfelle, popmusikken, er de alltid verdiladet, aldri «objektive». Jeg kan derfor ikke stille noen sannhetskrav til artistene.
Det jeg kan gjøre, er å påvise og problematisere bruken av ugjennomsiktige ord som «sant», «ekte», «ærlig» og «autentisk» når de blir brukt om populærmusikk.
Den store David Bowie-utstillingen flyttet i år fra London til Berlin. Et av Bowies egne utsagn er at det ikke finnes noen enkelt, toneangivende stemme, bare et mangfold av lesninger.
Dette er popmusikken i et nøtteskall.
Det finnes ikke én enkelt sannhet i musikken – artistens egen – som jeg angriper og kaller «usann». Det finnes bare lesninger av verket – og det er nettopp en slik lesning jeg har foretatt av arbeidet til Larsen og Ravn.
Det finnes garantert «viktigere» ting å forske på enn popmusikk. Imidlertid er det hevet over tvil at populærmusikkforskning kan være opplysende og nyttig. Forskningen, og reaksjonene på den, kan gi oss innsikt i hvor viktig musikken er for lytterne – og den kan si oss noe om hvor dyktige artistene er til å gjøre det de kan.
