Mandag 3. juni ble det bestemt at Norge skal bidra til FN-styrken i Mali. Dette er en riktig beslutning, men oppdraget blir ikke enkelt. Befolkningen er splittet både i synet på FN-styrken og i spørsmålet om forhandlinger med opprørsgrupper i nord. De islamistiske opprørerne er langt fra slått, selv om de har blitt påført tap, og det er heller ingen enhetlig ikke-islamistisk front å forhandle med. Skal FN lykkes er det derfor viktig at organisasjonen har en adekvat forståelse av det komplekse politiske og militære terrenget man vil stå ovenfor.
Svekket, men ikke slått
Islamistene som i 2012 tok kontroll over Nord-Mali er svekket. En av al-Qaeda i det islamske Maghrebs (AQIM) viktigste ledere Abou Zeid ble drept tidligere i år, og de har også mistet kontrollen over de store byene i nord: Gao, Timbuktu og Kidal. De har derfor ikke lengre den kontrollen over handels- og smuglerruter som de hadde for et år siden. Inntektsgrunnlaget deres har dermed gått ned. Dette vil på sikt påvirke deres evne til å rekruttere nye medlemmer.
Dette betyr imidlertid ikke at de er slått. Noen av dem har trukket seg tilbake til utilgjengelige fjellområder i ørkenen hvor det kan bli vanskelig å drive dem ut fra. Dette gjelder spesielt AQIM som forbereder seg på en langvarig, asymmetrisk krig hvor deres strategi ikke er å vinne, men å holde ut en dag lengre enn FN-styrken.
Andre grupper som Bevegelsen for enhet og Jihad i Vest-Afrika (MUJAO) prøver å utvide krigsområde ved å omgruppere i naboland, blant annet Libya og Niger. Angrepene i Niger i forrige uke var en advarsel til landets regjering: Fortsetter dere å sende tropper inn i Mali, tar vi krigen til dere. Foreløpig har dette ikke ført til noen endring i nabolandenes politikk. Men en ytterligere regionalisering av konflikten i Mali kan føre til drastiske konsekvenser for de svake statene i Malis nabolag.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Komplisert politisk prosess
Det haster dermed med å finne løsninger og militære virkemidler må tas i bruk, men dette må ikke ende som en terroristjakt i ørkenen. Ingen vinner en endelig militær seier i Nord-Mali. Sammen med de militære virkemidlene må det derfor komme en politisk prosess.
Problemet er at denne vil være meget komplisert. Befolkningen sør i Mali er splittet både på synet om forhandlinger med aktører i de omstridte områdene i nord og på spørsmålet om FN-styrken. Men det er heller ingen enhet i nord. Tuareg-gruppene som startet opprøret ønsker selvstendighet eller i hvert fall mer autonomi, men det bor ikke bare tuareger i dette området. Her er det også grupper av songhai-folk og fulanier som ikke ønsker selvstendighet, og i tillegg ulike islamistiske grupper som ønsker alt fra et islamsk kalifat til innføring av sharia enten i hele Mali eller kun i nord.
Noen av disse kan man forhandle med, mens for andre som AQIM og MUJAO er det vanskelig å se at dette er mulig. Dette er dermed vanskelig nok i seg selv, men bildet blir enda mer komplisert av at de gruppene som ikke ønsker mer autonomi eller mer sharia også er dypt skeptiske til FN-styrken da de er redde for at den vil tvinge igjennom en forhandlingsløsning med de mer sekulære tuareg-gruppene som vil gi dem for stor makt. Årsaken til dette er at de tror at Frankrike som allerede har styrker på bakken har sympati for tuaregenes krav. Hvorvidt dette stemmer eller ikke spiller i den situasjonen som nå hersker i Mali mindre rolle. Det som betyr noe er hva folk tror.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Er det mulig å gjennomføre valg?
Det politiske bildet sør i landet er også fragmentert. Det er grupper som støtter FN-styrken og sier et betinget ja til forhandlinger med grupper i nord som vil respektere Malis territoriale integritet og landets grunnlov. Noen sier ja til forhandlinger, men bare med dem som lar seg avvæpne og hvis militære ledere fraskriver seg muligheten til fremtidige politiske og administrative posisjoner.
Andre igjen, som Koalisjonen av patriotiske maliere (COPAM), er motstandere både av FN-styrken og enhver forhandlingsløsning. De ser kun en løsning og den er militær. Den må gjerne være basert på ekstern militær assistanse, men det er kun maliske soldater som skal operere i landet. Dette vil være sentrale problemstillinger fram mot valget som etter planen skal avholdes 30. juli.
Spørsmålet er imidlertid om det er mulig å gjennomføre valg så snart? Hverken Mali eller FN er tjent med at et valg gjennomføres i så stor hast at resultatet ikke får den legitimitet som trengs.
Det som derimot er viktig når FN-operasjonen kommer i gang er at den klarer å stabilisere situasjonen militært, mens den sammen med maliske aktører starter arbeidet mot en konsensusbasert prosess som kan lede frem til forhandlinger mellom aktører som ønsker en felles fremtid innenfor de rammene som den maliske grunnloven setter. Dette vil utvilsomt bli en komplisert og kostbar prosess. Men løsninger basert på hvordan man skulle ønske det var og ikke slik det faktisk er, vil kun legge grunnlaget for nye konflikter inn i en forhastet exit-strategi fra FN og det internasjonale samfunns side.
