NRK Meny
Kronikk

En kjernesunn kraft

Slaget om kjernekraft i Norge er ikke nødvendigvis tapt. Men da må vi snart begynne å formidle et litt annet bilde av kjernekraft til dagens unge.

Svensk kjernekraft. Forsmark 1 og 2.

I Norge har ikke kjernekraft vært nevnt med et eneste ord i den pågående klimadebatten. Hvorfor det, spør kronikkforfatter Eirik Gramstad. Bildet viser det svenske kjernekraftverket Forsmark 1 og 2.

Foto: Lars Pehrson / Scanpix

I år kom del fem av FNs klimarapport. Den hevder at energiproduksjon stod for 35 % av de globale menneskeskapte klimagassutslippene i 2010 og var dermed den største kilden til slike utslipp.

For å klare å oppfylle togradersmålet hevder FNs klimapanel at disse utslippene må kuttes med 90 % sammenlignet med 2010 i løpet av perioden 2040 til 2070.

Tiltakene som trekkes frem som en løsning på dette er energieffektivisering, atferdsendringer, bedre C02-håndtering og energiforsyning basert på vann, vind, sol og kjernekraft! Ja, du leste riktig; kjernekraft. I Norge har ikke kjernekraft vært nevnt med et eneste ord i den pågående klimadebatten. Hvorfor det?

Uvitenheten blant nordmenn når det gjaldt kjernekraftverk var derimot stor.

Eirik Gramstad

La oss gå tilbake til begynnelsen av 70-tallet. Da utarbeidet Norges Vassdrag og Energidirektorat (NVE) to rapporter om kjernekraft: I den ene rapporten var formålet å informere folk om hvordan kjernekraft kunne løse energiutfordringene i Norge på 70- og 80-tallet. Norge hadde allerede da et av verdens største energiforbruk per innbygger, og bekymringene rundt de fremtidige energiforsyningene var store.

Stor uvitenhet om kjernekraft

Dette var jo i den spede oljebarndommen og Norge hadde i praksis kun ett alternativ når det gjaldt å produsere elektrisitet; vannkraft. Flere land i verden hadde på denne tiden allerede bygget sine første kjernekraftverk. Uvitenheten blant nordmenn når det gjaldt kjernekraftverk var derimot stor.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter

Den andre rapporten diskuterer den eksakte lokaliseringen av Norges framtidige kjernekraftverk. Her vurderes både grunnforhold, befolkningsutvikling, kjølevann og infrastruktur. Så godt som ingen bekymring ble viet til hva lokalbefolkningen skulle ha av innvendinger til et eventuelt kjernekraftverk. Vinklingen var heller at dette kunne være positivt for nærmiljøet, med dannelsen av mange nye arbeidsplasser.

For meg, som er oppvokst på 90-tallet, er det å lese rapportene fra NVE nesten som å lese en fantasyroman.

Eirik Gramstad

Dette synes fjernt fra dagens situasjon der nordmenn virker livredde bare fordi Japan, tusenvis av kilometer unna, sysler med litt kjernekraft.

Så hva har skjedd siden de glade 70-årene? For meg, som er oppvokst på 90-tallet, er det å lese rapportene fra NVE nesten som å lese en fantasyroman. De forteller en historie om en fortid som er så fantastisk og fjern fra dagens at den tilsynelatende aldri noen gang har eksistert (men det har den altså). Skulle ønske jeg kunne vite hva som egentlig endret Norges holdning til kjernekraft så dramatisk.

Tsjernobyl-ulykken spikeren i kista

Oppdagelsen av olje og gass i Nordsjøen samt en enda mer omfattende utbygging av vannkraft hadde åpenbart sin innvirkning på situasjonen. Uten vissheten om de fremtidige konsekvensene av høye klimagassutslipp fra olje og gass var det jo heller ingen grunn til bekymring. Den endelige spikeren i kista kom vel med Tsjernobyl-ulykken i 1986. Etter dette har skepsisen mot kjernekraft vært stor og uvitenheten enda større. Det ser heller ikke ut til at holdningene er på vei til å bli noe bedre. Så er slaget tapt hva gjelder kjernekraft i Norge?

Etter å ha hatt gleden av å jobbe som lærer på en videregående skole i vår tror jeg kanskje jeg har oppdaget en av grunnene til at de fleste i Norge nå innehar en overdreven skepsis mot kjernekraft.

Naturfaget må nok ta deler av skylden. For elever som ikke går videre med realfag er dette det siste og mest omfattende møtet med naturvitenskapen. Problemet ligger derfor i hva vi gjennom dette faget lærer bort til elevene.

Det virker nærmest som om Tsjernobylulykken er brukt for å legge lokk på kjernekraftdiskusjonen.

Eirik Gramstad

For å illustrere hva jeg mener skal jeg komme med noen eksempler fra naturfagsboka: Kjernekraft er direkte nevnt kun ett sted i hele boka og da som et eksempel på hvilke trusler teknologi og vitenskap har skapt i verden. Det står ingen steder at kjernekraft, i henhold til FNs klimarapport, faktisk kan være en del av løsningen på klimaproblemene.

Dagens teknologi må gi ny debatt

Derimot vies det titalls sider til solenergi, vindkraft, bioenergi og bærekraftig utvikling. Vel og bra det, men hvorfor ikke også ta med kjernekraft?

Kjernekraft er viet mest plass i en tekst om ulykken i Tsjernobyl. Det virker nærmest som om Tsjernobylulykken er brukt for å legge lokk på kjernekraftdiskusjonen i faget. Ingen vil vel bygge noe som er så farlig! Dette beror jo selvfølgelig på en gigantisk misforståelse.

Tsjernobyl-reaktoren, som var en gammel russisk RBMK-reaktor, kan egentlig ikke sammenliknes med moderne kjernekraftverk. Det blir som å si at vi ikke skal utføre moderne medisinske behandlinger fordi det, gitt teknologien og kunnskapen vi hadde for 50 år siden, var forbundet med livsfare.

Hvorfor ikke heller gi elevene en faglig innføring i fordeler og ulemper ved kjernekraft og så oppfordre til kritisk tenkning? Det er disse skoleelevene som blir beslutningstagerne i morgendagens samfunn. Da kan vi ikke lengre fortsette å lære de at kjernekraft og stråling er ubetinget livsfarlig.

Jeg håper i hvert fall at elevene i klassen min fikk med seg et mer nyansert syn på kjernekraft enn gjennomsnittseleven i den norske skolen. Slaget om kjernekraft i Norge er ikke nødvendigvis tapt, men da må vi snart begynne å formidle et litt annet bilde av kjernekraft til dagens unge.