Når Xi Jinping i morgen etter all sannsynlighet tiltrår som kommunistpartiets nye leder, får han et stort problem i fanget: Hvordan holde på det kommunistiske jerngrepet på innbyggerne, når flere og flere blir vant til å si sin mening på nett?
På kort tid har den aktive treåringen Weibo satt sitt preg på Kina. Mikrobloggen, hvis navn betyr nettopp det, blir ofte omtalt som det kinesiske Twitter. I likhet med Twitter kan Weibo-brukere følge andre brukere, poste meldinger og kommentere på andres meldinger. Men i motsetning til Twitter, finnes det imidlertid flere utgaver av Weibo, med Sina Weibo som den største aktøren.
1000 meninger i sekundet
Etter opptøyer i den muslimske Xinjiang-provinsen i 2009 stengte myndighetene døra for vestlige sosiale media som Twitter og Facebook. Samtidig fikk Sina, et av Kinas største internettselskap, lov til å lansere Weibo. På knappe tre år har Sina Weibo fått over 300 millioner registrerte brukere, og hver dag poster kinesere over 100 millioner Weibo-meldinger. Det blir noe sånt som over 1000 meninger i sekundet.
LES OGSÅ: Kina strammer grepet om nettpiratene
Når man legger til at en Weibo-bruker har 140 kinesiske tegn til rådighet, og ikke de skarve 140 bokstavene som en Twitter-bruker må nøye seg med, så kan mye sies i en post. Kinesisk er nemlig bygd opp slik at de fleste ord består kun av ett eller to tegn.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
En ny kinesisk offentlighet
I likhet med både Twitter og Facebook bruker mange kinesere Weibo til å dele bilder og legge ut statusoppdateringer om hvor de er og hva de gjør. Mange følger også med på Weibo-profilene til kjendiser. Men i tillegg til disse ulike formene for privat «kikking», har Weibo fått en rolle i en slags ny kinesisk offentlighet. I et land hvor tradisjonelle media som aviser, TV og radio er underlagt sterk sensur, har Weibo blitt det nærmeste man kommer et sted der nyheter som angår vanlige kinesere sirkuleres og kommenteres.
Da to lyntog kolliderte utenfor Wenzhou i Sørøst-Kina i 2011 var det passasjerer som først slapp nyheten – på Weibo. Og mens lokale myndigheter bokstavelig talt prøvde å begrave hele saken, bidro press fra Weibo-brukere til at sentrale myndigheter begynte å etterforske ulykken. I sommer, da 79 mennesker omkom i en oversvømmelse i Beijing, brukte kinesere Weibo til å tilby hjelp, men også til å kritisere myndighetenes krisehåndtering.
«Klokke-bror»
Korrupte tjenestemenn, et voksende problem i Kina, slipper heller ikke unna Weibo-brukernes årvåkne blikk. I august ble Yang Dacai, sjef for arbeidstilsynet i Shaanxi-provinsen, kjendis over natta etter at et bilde av ham ble spredt på Weibo. Bildet viser en smilende Yang på åstedet for en trafikkulykke hvor 36 mennesker omkom.
Etter at rasende Weibo-brukere begynte å undersøke hvem denne smilende mannen var, dukket flere bilder av Yang opp, og fokus skiftet raskt fra smilet hans til klokkene hans. På de ulike bildene hadde nemlig Yang ikke mindre enn elleve ulike luksusklokker, og Weibo-brukerne stilte spørsmålstegn ved hvordan en offentlig tjenestemann kunne ha råd til det. Yang fikk kallenavnet «klokke-bror» («bror» er en vanlig tiltaleform i Kina) og ble til slutt fjernet fra sin stilling.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Makt og avmakt
Det er makt i Weibo. Makt til å fokusere på sosiale problemer som ellers ville blitt feid under teppet, og makt til å tvinge lokale myndigheter til handling. Men historien om Weibo er også en historie om avmakt. For å kunne operere, må selskapene bak Weibo bøye seg for myndighetenes sensur. En liste med faste blokkerte ord sørger for at sensitive temaer som Tibets uavhengighet og Tiananmen-massakren blir slettet automatisk.
LES: «Kina styres som en mafia»
I tillegg kommer en liste med midlertidig blokkerte ord, som endrer seg i takt med de politiske vindene. I april ble for eksempel navnet på Kinas største by – Chongqing – sensurert. Grunnen? Chongqing er byen hvor Bo Xilai var partisjef før han ble suspendert fra sine verv i partiet i april, etter at det kom fram at han muligens var involvert i drapet på en britisk forretningsmann. Saken som fulgte har blitt betegnet som det største politiske dramaet i Kina siden 1989. Bo Xilai selv har også vært et tilbakevendende navn på sensurlista.
Da New York Times i oktober avslørte at familien til statsminister Wen Jiabao sitter på en betydelig formue, ble alle ord knyttet til saken sensurert av Weibo. I disse dager er det den pågående 18. partikongressen som er fokus for sensuren.
Å leke katt og mus
I et slikt klima blomstrer kreativiteten til Weibo-brukerne. For å omgå sensuren brukes det både ordspill og omskrivninger. Kinesisk er også fullt av ord som uttales likt, men skrives med ulike tegn. Dermed kan det å bytte ut et tegn eller to i et ord gjøre at meldingen passerer den automatiske sensuren, samtidig som andre brukere relativt enkelt kan gjette seg til hva man ønsker å si.
En rekke tegn har for eksempel blitt brukt for å referere til den 18. partikongressen, shibada. Siste påfunn er å bruke det kinesiske navnet for den greske bystaten Sparta, som på kinesisk uttales sibada og dermed lyder nesten likt som det sensurerte ordet. Slike ordspill er imidlertid en katt-og-mus-lek med sensurapparatet. Etter hvert som nye ord spres online, plukkes de opp av sensuren, og nye ord må finnes opp.
Weibo er ikke et perfekt termometer for å måle temperaturen på det kinesiske samfunnet. Sensuren eksisterer her også, og folk med høyere utdannelse er gjerne overrepresentert blant brukerne. Men i mangel av en fri presse og frie valg, er det Weibo både kinesere og utlendinger tyr til når de vil vite hva som rører seg i det kinesiske samfunnet.
