I det siste har vi kunnet følge saken i Bergen, der en gutt ble funnet avmagret i sitt eget hjem. Gutten falt igjennom hele sikkerhetsnettet vårt. Det ser ut til at barnets rettigheter har blitt brutt, en etter en.
Naboene i det ressurssterke nabolaget i Bergen hadde i ett år og tre måneder fulgt med og varslet. «Den eneste indikasjonen på at han lever, er at naboer hører på gråten at han har kommet i stemmeskiftet», skriver naboene til barnevernet, ifølge Aftenposten.
Likevel skjedde det ingenting.
I mellomtiden så ikke naboene noe til gutten på lange tider, mens måneder gikk. De hørte skrik, dunk og gråt fra leiligheten. Først ett år og tre måneder etter første varsel, ble naboene endelig hørt. Da ble det slått full alarm.
Gutten ble funnet alvorlig underernært, med en kropp som bar tydelig preg av å ikke ha blitt tatt vare på og en tenåringssjel som hadde vært isolert store deler av livet.
Men denne teksten handler ikke om alt som gikk galt.
Dette er en hyllest til de som gjorde noe riktig – naboene.
For når alt går galt, og de som skulle passet på oss ikke gjør det likevel, da er vi avhengige av noen utenfor. Noen som ser oss og passer på oss.
Da trengs det trygge medmennesket som tør å bry seg. Den gode «nabokjerringa» og det gode, gamle kollektive ansvaret som daværende statsminister Gro Harlem Brundtland snakket om i nyttårstalen i 1996, inspirert av en tekst Anne Holt skrev i VG like før.
I norsk rett har vi noe som heter avvergeplikt. Dette er en plikt som alle mennesker har, også de som har taushetsplikt. Den er personlig, og det betyr at plikten er din og min.
Når vi tror det er sikkert eller mest sannsynlig at et barn opplever mishandling hjemme, skal vi varsle politiet, barnevernet eller prøve å avverge mishandlingen på annen måte. Plikten gjelder fremover i tid, og målet er å avverge at ting som ennå ikke har skjedd, skal skje. Mishandling som har skjedd, kan gjøre at vi mener det er mest sannsynlig at ny mishandling kan komme til å skje.
Vi kan også varsle for å avverge konsekvenser av mishandlingen. Å ikke sørge for nødvendig helsehjelp eller mat til barnet sitt, kan være slik mishandling. Det samme gjelder fysisk, psykisk og seksuell mishandling.
Noen ganger synes vi kanskje noe skurrer, vi ser ting som bekymrer oss. Eller kanskje ser vi ikke barna i det hele tatt. Kanskje viser barna tegn til at ikke alt er som det skal. Denne frykten for barna vi har rundt oss må vi tørre å ta på alvor.
For noen ganger er det kanskje bare vi som kan se barnet. Noen ganger faller barnet gjennom hele sikkerhetsnettet som er laget for å fange opp utsatte barn. Disse gangene er det kanskje bare vi som kan si ifra.
Vi som er privatpersoner kan alltid ringe og høre med barnevernet eller politiet om vi skulle være i tvil om en situasjon. Og selv om du har en stilling der du har taushetsplikt, går likevel avvergeplikten foran. Du kan også ringe og drøfte saken anonymt i første omgang.
Vi trenger ikke være redde for å bry oss. Hvis du ringer barnevernet eller politiet, så håper jeg at du opplever at du er en viktig aktør i et system som er laget for å ta vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv.
Avvergeplikten er en hjelp til oss, og dermed noe vi kan lene oss på.
Lovgiveren har bestemt for oss at noen ting er så viktige å beskytte andre mennesker mot at vi må varsle om det.
Da naboene ringte barnevernsvakta en januarkveld i fjor, gjorde de akkurat det de skulle. De hadde heldigvis ikke gitt opp, selv om de hadde varslet flere ganger i løpet av det siste året, uten at det skjedde noe. De holdt ut og sa fra helt til noen forsto alvoret.
Dermed er disse naboene gode forbilder for oss alle.
Når vi tror det er mest sannsynlig at barn eller voksne rundt oss lever med mishandling fra sine nærmeste, håper jeg at vi også sier fra. Så kan også du og jeg hjelpe noen som på grunn av omstendighetene er blitt ute av stand til å hjelpe seg selv.
For vi trenger sånne mennesker. De som ikke snur seg bort, men som ser og gjør noe.
