Det er lett å la seg sjokkere over forbruk av prostituerte, kokain og biler som mennene i serien Exit forlyster seg med.
Men det som er enda mer spennende, er hvordan dette forbruket finansieres.
For hva er det disse gutta egentlig gjør på kontoret? De sniffer neppe kokain hele tiden. De investerer jo. Handler aksjer og eiendom, går inn i emisjoner, trader opsjoner og futures.
Men hvilke metoder bruker de for å tjene alle millionene sine?
«Helt sjuke dealer»
Som journalist har jeg fulgt finansmiljøet over flere år.
I sesong to håper jeg serieskaperne bak Exit tar for seg den hardeste varen i finans: innsideinformasjon.
Hvem handler før alle andre og oppnår den fortjenesten ingen andre i markedet oppnår?
Det er de som har den riktige informasjonen og som bruker den til å gjøre «helt sjuke dealer», som enkelte ville uttrykt det.
Hvordan finansiere den nyeste Porschen og strandvillaen? Exit 2 kan boltre seg i gullhistorier om ulovlig innsidehandel.
«Jævla bull i Hydro»
Exit sies å være et ekstrakt av forhold i finans de siste 20 årene.
La oss gå litt tilbake i tid. Som til 2004, da Norsk Hydro skulle skille ut landbruksdivisjonen sin til det som senere ble Yara. Den som på forhånd visste når dette skjedde, hadde mulighet til å tjene store penger på informasjonen.
Selv har jeg som journalist sittet i kildesamtaler med folk som gjorde nettopp dette. De hadde kontakter helt til topps i Hydro, og de visste hva de skulle gjøre før alle andre.
De var så trygge på den sensitive informasjonen de hadde, at de handlet aksjer for nesten 30 millioner.
Ring, ring, ring. Kjøp, kjøp, kjøp.
Alt de kunne få tak i før folk oppdaget at noen var «jævla bull i Hydro», som det heter på stammespråket.
Så ble all handel i aksjen stoppet, nyheten om Yara ble kjent og kursen gikk «som ville helvete», som en av kildene mine uttrykte det.
Resultat: De gutta som fikk være med på moroa, tjente ti millioner på cirka 25 minutter. De andre som hadde fått tipset av mine kilder igjen, gjorde også «ei kule». Men de satt i tillegg i gjeld.
For når du får informasjon i finans, skylder du også å betale tilbake i en eller annen form.
En lukket økonomi
Slik oppstår en lukket økonomi der informasjon er den viktigste valutaen. Og tipsene utveksles. Under en lunsj, i skiheisen, på en helgetur til Antibes.
Det er vanskelig å avsløre, enda vanskeligere å domfelle. For hvem vet hvem som sa hva til noen på hvilket tidspunkt?
Så kan man spørre seg om historien over er en røverhistorie. Slikt skjer vel ikke i et bunnsolid, traust og digert selskap som Norsk Hydro? Den type informasjon kommer ikke på avveie?
Nei vel.
Sommeren 2007 sendte Hydro ut følgende pressemelding etter at Kredittilsynet hadde anmeldt Hydro til Økokrim:
«Selskapet har iverksatt en rekke tiltak for å innskjerpe etterlevelse av interne rutiner etter at kvartalstall kom på avveie i februar i år. Vi beklager at vi ikke har fått svar på hvordan informasjonen kom på avveie.»
Faktum var at kvartalsrapportene i Hydro hadde vært til salgs til utvalgte investorer slik at de kunne posisjonere seg før markedet for øvrig fikk tallene.
Skjedde i et seriøst norsk selskap
På denne tiden jobbet jeg i Dagens Næringsliv. Et par år tidligere hadde vi bestemt oss for å se nærmere på problematikken rundt de såkalte primærinnsiderne i ulike selskaper knyttet til kjente investorer.
En primærinnsider er en person i styret, ledelsen eller med en annen posisjon i selskapet som gjør at vedkommende sitter på sensitiv informasjon, såkalt innsideinformasjon. Slik informasjon er kursdrivende, opp eller ned.
Vi fant at det satt mange advokater i de ulike styrene. Disse hadde også aksjeposter i selskapene. Det kom fram et interessant mønster da vi lagde en totaloversikt over kursdrivende begivenheter i selskapene og krysset dette mot tidspunkter da de ulike innsiderne hadde handlet aksjer i de samme selskapene. Svært mange innsidere, deriblant noen profilerte advokater, hadde handlet aksjer på særdeles gunstige tidspunkter.
Dette gjorde de ikke nødvendigvis selv, men gjennom investeringsselskaper der det satt ektefeller eller andre familiemedlemmer.
Igjen kunne vi se at noen visste noe som var ukjent for markedet for øvrig. De brukte denne informasjonen til å berike seg selv.
Når alle har noe på alle
Dette er en av de viktigste drivkreftene i finans, å vite når noe skjer og handle deretter.
Noen har selvfølgelig usedvanlig god teft og får bra uttelling med ujevne mellomrom. Andre baserer seg på grundige analyser og datamodeller og treffer bra med disse.
Men det er også et faktum at informasjon utveksles på helt andre og ulovlige måter.
Noen blir rike på dette. Taperne er idiotene som tror de kan tjene penger på aksjer i konkurranse med dem som klør hverandre på ryggen og som skylder hverandre tjenester.
De drar på turer sammen, fester som gale, bruker prostituerte i fellesskap. Kort sagt: de er i et miljø der alle har noe på alle og hvor ingen sladrer på noen.
De kan fortelle om hvordan informasjonen flyter på tvers av avdelinger i meglerhusene, der det liksom skal være kinesiske murer og vanntette skott.
Vel så skremmende som kokainrus
Mulighetene er mange og til dels skremmende. Innsidehandel er ikke gått av moten.
En tingrettsdom fra i høst forteller om to menn som handlet aksjer for en samlet gevinst på 220.000 kroner i det børsnoterte selskapet Link Mobility sommeren 2018.
De hadde mottatt ulovlig innsideinformasjon fra en aksjonær i selskapet, og utbyttet skulle kamufleres som betaling for tre malerier, via en bankoverføring. Mennene ble dømt til fengsel.
Og uten å virke alt for kynisk, så er dette vel så skremmende som at en finansmann i kokain- og viagrarus kapper øret av en prostituert.
