NRK Meny
Kronikk

En historisk avtale – kanskje

Avtalen om Iran er lovende, men det gjemmer seg mange djevler i detaljene. Og kreftene som jobber mot avtalen i både USA, Iran og Israel er sterke.

IRAN-NUCLEAR-DEAL/ Iranian Foreign Minister Zarif hugs French Foreign Minister Fabius after a ceremony at the United Nations in Geneva

Irans utenriksminister, Mohammad Javad Zarif, omfavner den franske utenriksministeren Laurent Fabius etter en seremoni i regi av FN i Geneve i anledning avtalen om Irans atomprogram.

Foto: DENIS BALIBOUSE / Reuters

Avtalen mellom Iran og stormaktene er forankret i nasjonale interesser. USA trapper ned i Midtøsten for å konsentrere seg om Øst-Asia og Kina, så derfor er det i amerikansk interesse å bilegge konflikten med Iran. Iran vil ut av isolasjonen, og har dessuten felles interesser med USA når det gjelder stabilisering av Irak og Afghanistan. Kanskje kan de også finne hverandre i arbeidet for en politisk løsning i Syria.

Hadde forhandlingene brutt sammen, ville den amerikanske Kongressen antagelig skjerpet sanksjonene mot Iran ytterligere. Forslagene lå på vent. Kina og andre land ville i så fall reagert skarpt – så skarpt at P5+1 (de faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike, pluss Tyskland) og sanksjonsregimet kunne brutt sammen. Det var en risiko USA måtte ta i betraktning. I avtalen står det derfor at hvis det blir nye sanksjoner vil Presidenten nedlegge veto. Men sannsynligvis vil demokratene i Kongressen unngå å sette sin President i en slik situasjon.

Nøkkelspørsmålet

Nøkkelspørsmålet i Geneve gjaldt retten til å anrike uran. Iran hevder at stormaktene anerkjente den retten, og har avtaleteksten på sin side. Avtalen gir Iran adgang til å forsette anrikingen, og i skissen av siktemålet – «det endelige steget mot en omfattende løsning» – heter det at Iran skal ha samme rettigheter og forpliktelser som andre medlemmer av den kjernefysiske ikke-spredningavtalen (NPT). Artiklene IV og III i denne avtalen gir dem rett til å drive såkalt brenselssyklusvirksomhet, herunder anriking av uran. For myndighetene i Teheran har det å ha lov til dette vært et udiskutabelt krav hele tida.

Knuten ble løst ved å kombinere iranske realpolitiske interesser med amerikanske taktiske hensyn. Forhandlerne fant formuleringer som alle kunne leve med.

Sverre Lodgaard, seniorforsker på NUPI

Obama bestrider at han har anerkjent denne retten, kanskje for ikke å utfordre Kongressen unødig. Ved å gjøre det til et spørsmål om hvordan NPT skal forstås, og hva det innebærer at det fortsatt er uavklarte spørsmål knyttet til Irans kjernefysiske historie, inviterer han til diskusjoner om juridiske og tekniske aspekter som kan pågå så lenge som nødvendig. Knuten ble løst ved å kombinere iranske realpolitiske interesser med amerikanske taktiske hensyn. Forhandlerne fant formuleringer som alle kunne leve med. Dermed falt en rekke andre elementer raskt på plass.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

De første seks månedene

Avtalen har to deler – et første steg som gjelder i seks måneder og som er nøye beskrevet, og en kortere del om hvordan løsningen på konflikten til syvende og sist skal se ut. Ambisjonen er å enes om sluttproduktet og starte gjennomføringen av det innen ett år fra nå.

Iran beholder alle sine kjernefysiske anlegg og behøver ikke å sende noe kjernefysisk materiale ut av landet. Men seksmånedersavtalen setter klare grenser for de våpensensitive delene av virksomheten.

Sentrifugene i Natanz og Fordow kan ikke ekspandere verken i antall eller kapasitet. Anrikingen kan ikke gå ut over fem prosent, som er nok for bruk i kraftreaktorer, men langt fra å være våpenmateriale. Det uranet som er anriket til tyve prosent skal omformes til uranoksid – som ikke kan brukes til å produsere atomvåpen uten betydelig bearbeidelse – eller uttynnes til maksimalt fem prosents anrikning. Uranoksiden brukes som reaktorbrensel. Nyanriket uran skal konverteres til uranoksid umiddelbart.

Hever sanksjonene

Reaktoren i Arak, som kunne bli en god plutoniumkilde, skal stilles i bero, og ingen gjenvinningsanlegg skal bygges verken nå eller i framtida. Høyanriket uran og plutonium er materialene bomber lages av.

All kjernefysisk virksomhet skal underkastes sikkerhetskontroll, og en felles kommisjon skal arbeide sammen med The International Atomic Energy Agency (IAEA) for å løse uavklarte spørsmål.

Israels statsminister Benjamin Nethanyahu har sagt at avtalen er 'en historisk feil', og at Israel må stå fritt til å forsvare sine interesser.

Sverre Lodgaard, seniorforsker på NUPI

Til gjengjeld skal noen av sanksjonene heves. Det gjelder sanksjonene mot petrokjemisk industri, bilindustrien, handel med gull og andre verdifulle metaller og reservedeler for sivil luftfart. Dessuten blir en mindre del av Irans frosne midler i utlandet frigitt. Det aller meste av sanksjonsregimet blir likevel opprettholdt, herunder sanksjonene mot oljeeksporten og bankvesenet.

Avtalen skaper forventninger som gjør at oljeselskaper, transport- og forsikringsselskaper vil være på tå hev for å komme inn i Iran igjen. Disse interessentene kan bli pådrivere for rask framrykking mot en endelig løsning på konflikten.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Kreftene som jobber mot avtalen

I Israel og USA er motkreftene sterke, og de spiller i hendene på hverandre. Israels statsminister Benjamin Nethanyahu har sagt at avtalen er «en historisk feil», og at Israel må stå fritt til å forsvare sine interesser. De færreste tror likevel at Israel vil gå til krig. Det er mer sannsynlig at Israel vil prøve å underminere avtalen ved å så tvil om iranernes hederlighet og inspektørenes evne til å kartlegge alle sider ved atomprogrammet. Her ligger det mange djevler i detaljene. Kongressen har ofte støttet Netanyahu mer enn sin egen president, og israelerne vil sikkert gjøre hva de kan for at amerikanerne skal opprettholde sitt fiendebilde av den islamske republikken.

Det som har skjedd nå er et gjennombrudd. Men om det er historisk er fortsatt uvisst.

Sverre Lodgaard, seniorforsker på NUPI

Motkreftene er ikke til å kimse av i Iran heller. Parlamentet – Majlis – vil stille en rekke kritiske spørsmål om avtalen. På den andre siden av Gulfen blir det spennende å se hvordan Irans regionale erkefiende Saudi-Arabia vil stille seg.
De første signalene er positive til avtalen.

Mellom USA og Iran har det vært kald krig i 34 år, og de diplomatiske samtalene og forpostfektningene har stått i stampe i 10. Det som har skjedd nå er derfor et gjennombrudd. Men om det er historisk er fortsatt uvisst. Svaret får vi i 2014.