Det er ikke alltid like betent, like akutt eller voldsomt i saker der barn er utsatt for omsorgssvikt, slik man ofte leser om i media. I mange tilfeller møter man barna midt imellom, barna fra såkalte «godt nok»-hjem.
Kanskje et hjem preget av kjærlighet, men med veldig dårlig råd? Kanskje et hjem preget av foreldre som krangler og har behov for veiledning?
Vi må tørre å snakke om disse gråsonetilfellene.
Et eksempel
«Hørte du hva han sa på torsdag, hvilken mor skriker til barnet sitt? Jeg skjønner ikke hvordan noen kan være et slikt monster, stakkars gutt.»
Det snakkes i gangene. Skolen har meldt til barnevernet, saken skal undersøkes neste tirsdag etter et fellesmøte, hvis saksbehandler rekker det.
Midt oppi dette lever en gutt som elsker mammaen sin.
Spoler man tilbake litt, til morgenen før denne skoledagen, ligger bakteppet for guttens stemningsleie denne dagen. Mamma var stresset, sint og lei, en vanlig start på dagen. Gutten slo seg litt vrang, ville ikke ha på seg den grønne jakken. Da rant det over for mor, hun dro ham til side og skrek til ham, høyere og verre enn noen gang, og gutten fikk smake på noen ord som skar seg inn i hjertet.
Deretter pakket gutten følelsene sine i sekken og dro av gårde til skolen.
Der ble han møtt av Morten som jobber på skolen, de to snakker ofte sammen og i dag slapp gutten Morten helt inn og fortalte at det ikke var så greit der hjemme for tiden. Morten ser på gutten og sier det han vet gutten trenger å høre; «Det er så flott at du forteller, da kan jeg hjelpe deg og mamma kan få hjelp».
Gutten kjente seg lettet, kanskje noen kunne hjelpe mamma.
Trenger flere lavterskelstilbud
Dette var første steget de trådde på stien mot en lettere hverdag, sammen, ikke hver for seg. Alt ble ikke perfekt på kort tid, men hvem har det vel perfekt? Prøving og feiling måtte til, sammen.
Barna har gjerne en følelseav å skille seg ut. Matpakken mangler gjerne for tredje dagen på rad, over hodet på barnet hører de gjerne: «typisk, han har som vanlig ikke byttetøy, hva er det med de foreldrene der? Eller naboene rynker på nesen når de ser barnet henge ute til sent på kveld; hvor er foreldrene hen?».
Det sees på fra utsiden som litt merkelig for voksne og gjerne til og med kult for andre barn som synes grenser er kjipt, men fortoner seg gjerne som en følelse av ensomhet og utenforskap for det barnet som opplever det.
Vi må ta innover oss at mange familier opplever en hverdag preget av bekymringer, uro og konflikt uten at det nødvendigvis fanges opp eller er behov for barnevernstiltak.
Dette går igjen utover barna som vi vet er i en sårbar fase særlig i årene frem mot skolestart når hjernen er aller mest påvirkelig. Men også aller mest mottagelig for forebyggende tiltak som kan gjøre veien videre mer positiv.
Alle kan bidra
Barnas Stasjon drevet av Blå Kors er et tilbud ved siden av barnevern som retter seg til barn og foreldre som har noen ekstra utfordringer i hverdagen knyttet til for eksempel rus, psykisk helse og fattigdom.
Der handler om å dele et måltid rundt et bord, kunne ha med seg gave i barnebursdag, dra på ferie, ha en god samtalepartner, bli kjent og bygge nettverk slik at barna har noen å leke med.
Felles for de fleste barna er at de elsker mamma og pappa og er de evig lojal.
Vi som storsamfunn må hjelpe dem på lavest mulig nivå.
Enten det er veiledning hos barnevernet, lavterskeltilbud hos frivillige organisasjoner eller påkoblede naboer eller foreldre i klassen eller banehagen som åpner sitt hjem og gir omsorg til et barn som tydelig strever litt.
Tidlig innsats er viktig i dagens prestasjonssamfunn og er en oppgave vi må ta ansvar for sammen, for en ting vet vi med sikkerhet: En barndom varer livet ut.
Er du bekymret for et barn og ønsker å vite hvordan man går frem?: www.jegser.no
Erle Sellevåg er i tillegg til pedagog medforfatter av boken «Vondt i magen» som hun har skrevet sammen med Blåkors.
