Obs: Denne kommentaren røper deler av handlingen i serien HBO-serien «The Jinx».
Det kan trygt forutsees: Når du pakker sekken eller benker deg foran TV-en neste påske, vil mange av de seremonielle krim-utgivelsene i bok og TV-serier være bygget på faktiske historier. Virkelige krimsaker. Historier du allerede har lest om i avisene.
Vi er på vei inn i sannhetens år. En ny bølge av true crime er på vei, og denne gang er den større enn noen gang før. Det kan bli en monsterbølge.
Hu-hei hvor det går
For litt over to år siden entret «House of Cards» norske hjem via Netflix, og vil bli stående som serien som fullførte en total forandring av hvordan vi ser TV, hva vi ser, når og hvor. Nå er strømming blitt husvarmt, og bare her til lands strømmet vi 150 millioner filmer og TV-serier i løpet av 2014.
Det er vekst, det! Fra null til 150 millioner på omtrent 1000 dager. Jo, visst går det unna. Og en ting er lett å forutse: «House of Cards» er snart avleggs.
Så hva kommer nå? Svaret på det spørsmålet er eksistensgrunnlaget til hele filmindustrien, HBO, Netflix, NRK, TV 2 Sumo og alle andre.
Jakten på stadig nye historier pågår for fullt. Målet er å være den som er flinkest til både å styre utviklingen og å tilfredsstille umettelige hjemmesittere.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
En elsket og hatet sjanger
Så her er noen punkter med det som kommer til å påvirke innholdet på TV, kino, krimlitteraturen, samt radio og kanskje også rettsvesenet og politi i året/årene som kommer. Basert på en gammel genre som alltid har vært både elsket og hatet. True crime. Elsket da Truman Capote og Norman Mailer skrev sine dokumentarromaner «Med Kaldt Blod» og «Bøddelens Sang». Hatet og mislikt når forfattere og TV-serieskapere lettvint og skruppelløst har profittert på andres ulykke.
Den siste og store true crime-bølgen startet for vel et halvt år siden. 3. oktober 2014, for å være helt nøyaktig. I USA. Med en ganske så spe og enkelt fortalt radioserie om hvorvidt unggutten Adnan Syed hadde drept ekskjæresten sin eller ikke.
Serien fikk navnet «Serial» og ble publisert hver tirsdag morgen i tolv uker. Journalisten bak heter Sarah Koenig, og gjennom sitt eget manus, litt musikk, intervjuer og opptak fra retten der Adnan fikk sin livstidsdom, presenterte hun kriker, kroker og fremdriften i en 15 år gammel drapssak.
«Serial» ble, helt uventet, et kulturelt podkast-fenomen som vokste til voldsomme dimensjoner. Amerikanske medier meldte i februar at seriens episoder er blitt lastet ned 68 millioner ganger! Verden rundt. Og en mulig gjenåpning av selve saken blir etter planen avgjort av domstolen i juni.
Et massefenomen
8. februar i år startet nok en amerikansk dokumentarserie. Denne gang på HBO. Her heter hovedpersonen Robert Durst. 72 år, og sønn av en av New Yorks mektigste eiendomsbesittere. I 1982 forsvant kona hans. I 2000 ble bestevenninnen funnet drept i Los Angeles. I 2001 ble det reist sak mot ham, etter at han hadde drept og partert naboen sin i Texas. Dyktige og dyre advokater prosederte på selvforsvar, og Durst gikk fri.
«The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst», er signert den premierte dokumentaristen Andrew Jarecki, og den seks episoders lange serien (obs! obs! nå avsløres slutten!) avsluttes sensasjonelt med at Bob Durst mumler frem en av de mest oppsiktsvekkende tilståelsen på TV noensinne. Dermed endret også serien totalt karakter. Fra å være for spesielt interesserte, til å bli et massefenomen.
Durst ble arrestert et par dager før seriens slutt, og siste episode forårsaket en storm på Twitter. Over elleve millioner tweets om serien ble utvekslet samme kveld, og på samme måte som «Serial» ble også «The Jinx» det globale samtaleemnet på sosiale medier.
HØR OGSÅ: Radiodokumentaren «Hvem ble lurt av Thomas Quick?»
Dette er en gullgruve
Du skal antageligvis være både døv og blind for ikke å forstå at dette er en gullgruve. Nå gjennomlyser Hollywood gamle og «kalde» krimsaker. Favoritt-formelen er å finne de uskyldig dømte. Enda bedre er det hvis sakene allerede er kjent fra media.
En slik historie er den om Jeffrey MacDonald. For 30 år siden ble han dømt for drapet på sin gravide kone og to døtre. Inntil da var han den rene drømmeprinsen: rik, hvit, pen og velutdannet. Det sosiale fallet var formidabelt, og måten drapene ble utført på var så bestialske at dette ble en av de mest omtalte sakene i USA den gang. I 1984 ble dommen mot MacDonald forsterket gjennom boken «Fatal Vision», skrevet av Joe McGinniss. Boken var en sensasjon. En bestselger og et referanseverk som fortsatt trykkes opp. Den drapsdømte Jeffrey MacDonald gikk for øvrig til sak mot McGinniss, fordi McGinniss under samarbeidet dem imellom ikke opplyste om at han anså MacDonald som skyldig.
Og så, for to år siden, kom boken «The Wilderness of Error». Forfattet av Errol Morris som «frikjenner» Jeffrey MacDonald. Og Morris er ingen hvem som helst. I 1988 laget han dokumentaren «The Thin Blue Line», som førte til at en dømt mann ble frikjent.
Errol Morris kroner interessen for Jeffrey MacDonald ved å påstå at han er uskyldig. Saken er på vei mot gjenopptagelse, og Hollywood har selvsagt sikret seg rettighetene til boken.
Her er det konflikt så det holder, og bare tanken på at saken skal få en ny utgang gjør den svært velegnet som true crime av beste merke.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Norsk interesse for saker
I Norge har flere filmskapere prøvd å sikre seg rettighetene til to av vinterens store boksuksesser. Begge handler om det indre livet i politiet. Eirik Jensens «På innsiden» og Robin Schaefer «Min historie – fra drapsetterforsker til varsler», om Bergen-politiets etterforskning i Monica-saken. Sakene har for lengst fått stor oppmerksomhet i media, og siste ord er ikke sagt i noen av dem. Dessuten handler begge bøkene om karaktersterke politimenn.
Andre filmskapere har vært i kontakt med Kripos nye gruppe som skal etterforske alvorlige uoppklarte saker.
Har sine egne problemer
True crime har en magnetisk virkning: Dramatiske hendelser fra virkeligheten. Biografiske data og psykologiske nærbilder av kriminelle og deres ofre. Etterforskere som like gjerne tåkelegger som avdekker, og et rettsdrama hvor frifinnelse ofte er et spørsmål om penger og sosial status.
Dette er genren som nå bølger innover oss igjen. Jeg er helt sikker på at påskekrimmen neste år kommer til å se annerledes ut som en følge av dette. Det er det for øvrig på tide at den gjør.
Men det kan lett bli en monsterbølge, for det følger en del utfordrende, til dels ubehagelige og også interessante etiske utfordringer med true crime: Som personvern. Som vonde sår som åpnes hos ofre, venner og familie. Dessuten en industri som kjølig og kalkulerende tar i bruk virkelige menneskeskjebner, og som er villige til å justere historien for at man skal sikre underholdningsverdien.
Til og med de beste formidlerne strever med å holde seg innenfor sine egne idealer. Både Sarah Koenig (Serial) og Andrew Jarecki (The Jinx), Truman Capote og Joe McGinniss blir kritisert for å ta personlig stilling til sine hovedpersoner.
Uansett, det er interessante tider for dokumentaristene. På radio. På film. I bøker. En gullalder for sannheten og virkeligheten. En stund. Inntil den blir erstattet av noe annet.
