Det har blusset opp en debatt om prioriteringer innenfor tannhelsen, og om jeg forstår det rett, vil helseministeren fjerne friordningen for tannregulering fordi det oftest dreier seg om kosmetiske hensyn. Dette kan frigjøre 100 millioner kroner til andre helseformål. Jeg vil ikke blande meg inn i den debatten, men peke på noen andre forsømte sider ved tannhelsen.
Vi er så heldige at feiler det kroppen noe, blir helsetjenestene utover egenandelen på rundt 2000 kroner betalt av fellesskapet.
Skjer det ulykker en selv er delaktig i, som uforsvarlig opptreden i slalåmløypa, hangglidere og overmot i idretten, blir en gratis tatt hånd om. Brekker du beina i stupfylla, har du røyka hele livet og får den påregnelige diagnosen, koster ikke operasjon og sykehusopphold deg noe.
Med tennene våre er det annerledes. Av en merkelig grunn hører de liksom ikke helt med til kroppen. Ja, noen alvorlige operasjoner og inngrep blir refundert, men jeg vil hevde det likevel er to påfallende helt ulike praksiser som gjør seg gjeldende.
Det er særlig en snart utdøende gruppe dette går utover og som taust avfinner seg med en urett som det er vanskelig å finne en forklaring på - annet enn at man vil spare penger. Og på Stortinget er det antakelig ytterst få, hvis noen, i den alder at de hadde en barndom før fluorens revolusjonerende effekt.
Jeg snakker om generasjonen som ble født og fikk sine tenner før fluorens velsignelse fant veien inn i alle munner. Gebissenes klapring svant hen, og alle går rundt med perlerader til tross for et usunt kosthold som nesten ville resultert med spanskrør i min barndom.
Når kom fluoren som forebyggende tiltak? Jeg vet ikke, antakelig i ujevn takt til landets kommuner, men jeg vet at den kom etter at mine tenner var på plass. Og jeg vet at noen kommuner hadde gratis tannbehandling til og med gymnaset. Jeg vet at mine foreldre flyttet med meg til en kommune hvor vi måtte betale alt etter grunnskolen, og tilbudet som ble gitt før det, var så som så. Tennene var ikke en naturlig del av kroppen da heller.
Et poeng til: vi har lidd så mye mer enn våre etterfølgere i tannlegestolen. Om noen kjenner skrekken i dag, skulle de ha kjent et saktegående bor (aldri bedøvelse) uten vannavkjøling.
Da skoletannlegen holdt til på skolen, lå det en konstant eim av brent tannsubstans i korridorene og langt ut på skolegården – jeg kan gjenkalle lukten ennå. Vi krummet oss og gjorde oss små når damen i hvitt med et ark i hånden kom inn i klasserommet og ropte opp offeret.
I noen år var praksis at tannlegene boret opp friske tenner, særlig jeksler som erfaringsmessig ble lett kariesangrepet, som en forebyggende praksis.
Det som var helsebringende skolefrokost etter annen verdenskrig – gjerne knekkebrød med geitost, eple, kanskje appelsin og banan – var ikke like helsebringende for tennene, men det skjønte vi først mange år senere. Først senere kom vannavkjølingen og senere der igjen det superhurtige utstyret og tilbudet om bedøvelse, i alle fall ved rotfylling.
I årene etterpå høstes effektene av godt og dårlig håndverk. Rundt meg hører jeg bekjente betaler 20-30-40 000 kroner – ikke for å fikse på kosmetiske hensyn, men for å vedlikeholde et spise- og tyggeverktøy som er helt sentralt for basalt velvære.
Selv har jeg med voksende engstelse igjen kjent «murringen» - og min tannlege konstaterte at gamle amalgamfyllinger kan sprekke. Det kan bli kariesangrep under fyllingene som er helt uavhengig av egen tannhygiene, og infeksjoner kan oppstå rundt røttene – som min siste «murring» skyldes.
Da er min situasjon at først betalte en dyrt for amalgam for mange år siden, og nå blir kostnadene av egen lomme et femsifret beløp. Helsepolitikken skulle prøvd seg med noe liknende for et beinbrudd: ha, lårbeinsbrudd, gammer’n – ja, da skal Høie ha 25 000 kr for det! Han skulle aldri våge det!
Har jeg et valg om tannbehandling? Opplys meg i så fall om det. Den som har utsatt slike inngrep og opplevd tannsmerter, åpner nok lommeboka ganske fort. Her venter en reform, men vi venter antakelig forgjeves.
