Jeg leser med forundring at mennesker i 50-åra forteller om plagsom aldring. Det dreier seg om et utseende som endrer seg, egen attraksjon reduseres.
«Det er en sorg å bli gammel og det er en skam å bli gammel» skriver Åsa Linderborg på NRK Ytring, hun vil ikke lenger vise seg på TV.
Hæ? Dama er 22 år yngre enn meg. Yngre lesere kan jo bli vettskremte av slikt; er det en så jævlig tid de har foran seg? Er det bare andres holdning til aldring Linderborg tenker på? Generelle holdninger til gruppa «de eldre»? For der er det mye rart å oppleve.
Det kan være litt artig å se hvordan synet på alder kan endre seg etter hvert som egen alder skrider fram. Da min fetter ble 20 år, utbrøt han: «Plutselig er man 20, og så er det ikke noe gøy lenger!» Etter en lang diplomatisk karriere endte han opp som superdoldis i utenriksdepartementet.
En elevs utbrudd da jeg ble spurt om hvem som ville overta tyskundervisningen når jeg dro tilbake til studiene, og svarte at det trolig ville bli min far: «Herregud-å-gammal-er-han-a?» Jeg var 25 år gammel, men følte med ett at alderen tynget.
Etter fylte 80 sa min far der han satt i solveggen «Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få det så godt i høy alder, min sjel er egal». Jada, han likte å hente uttrykk fra Hamsun. Selv har jeg så langt greid å samle meg 75 år, men kan så langt slutte meg til det far sa.
«Det är skönt att bli gammal. Att vara ung var för jävligt.», skrev Hjalmar Söderberg. Skjønt å bli gammel ja. Men man har da gode minner fra unge dager også, selv om det kunne være slitsomt til tider. Underlagt biologiens kraftige parings-imperativ som man var. «Du aldrig bliver gift om det i dag ei skjer!» Johan Herman Wessel i Kjærlighed uden Strømper.
Jo da, framtida er en fiksjon, det ligger mye spenning i det. Og de mange flyktige målene, mål som tapte seg når de var nådd. «All things that are, are with more spirit chased than enjoyed.» Shakespeare.
Hvorfor er da min sjel så egal i en alder av 75 år? Jo, det meste har gått bra, resten er bonus. Ja visst byr livet også på nedturer, men man bør takke for kontrastene. Wergeland sa «Jeg elsker ikke evindelig blaa Himmel, som jeg hader dumme glanende Øine. Har jeg ikke en Himmel, fordi den er fuld af drivende Skyer, Solens Eventyrslande?»
Som enkemann vil jeg alltid ha sorg i meg. Men tida demper sorgen, den blir en naturlig del av det livet som er igjen. Det siste året snakket kona og jeg en del om døden, og om å kunne akseptere den. At aksept reduserer lidelse, er en gammel buddhistisk tanke. Og jeg tror kona greide å akseptere.
Vi blir ikke mer og mer glansbilder med tida. Men hvis man ikke greier å akseptere rynker på halsen eller hvor de nå måtte være, da går man tøffe tider i møte; det er etter hvert større vansker man må akseptere. Bedriver jeg whataboutism? Jeg tror ikke det. Det er mer dette med hvordan man har det og hvordan man tar det.
Jo, vi er forskjellige. Er kvinner mer utsatt, godtar de i større grad tanken om synkende markedsverdi? Andres vurdering heller enn egen vurdering?
Aldringen er ikke en sykdom, den er en konsekvens av å leve et langt liv. Hvis man vil dø uten rynker, må man helst dø ung. Det gjelder å kunne flire av egne rynker, ikke bli deppa av dem. I grunnen har jeg kommet til at humor er et viktig våpen, også i et forsvar for alderdommen.
Og jeg tenker på de altfor mange alvorlige menn her i verden. Har noen sett en talibaner le befriende? Nei, jeg tenkte meg det.
Jo da, aldringen har sin plager. I yngre dager løp jeg en mil daglig, nå går jeg med staver på grunn av dårlig balanse. Hvis det hadde hjulpet, ville jeg ha ergret meg intenst. Men siden det ikke hjelper, ergrer jeg meg heller ikke. Dessuten lytter jeg til Wergeland om fenomenet ergrelse:
«at qvæle en Sekund med Ærgrelse?
Det vilde være som at dræbe himmelblaae og rosenrøde Sommerfugle.
Den Synd gyser mit Hjerte for i sit Inderste.»
Hva driver så en gammel gubbe med, uten arbeid å bruke dagene til? Iallfall ikke å se seg selv i speilet og ergres over rynker. Olav H. Hauge: «Men det gjeng an å leva i kvardagen òg, den grå stille dagen, setja poteter, raka lauv og bera ris, det er so mangt å tenkja på her i verdi, eit manneliv strekk ikkje til. Etter strævet kan du steikja flesk og lesa kinesiske vers.»
Ja, det er så mye å være opptatt av, «eit manneliv strekk ikkje til». Nysgjerrighet kombinert med et allvitende internett og kildekritisk sans, det gir meg mye. Gitarøvinger, lytting til musikk, lesning, turer, kontakt med barn og barnebarn, sosiale medier, teknologiske duppeditter og mye mer.
At jeg i sin tid fikk tid til å jobbe, ja det forstår jeg ikke i det perspektivet jeg har nå. Og - by the way - mine eldste elever begynner å bli gamle de også, vi skal den samme veien. Som kjent - alternativet er verre.
Nå ja, verken de eller jeg har vært på TV. Er det bare der problemet ligger?
Følg debatten:
