Hopp til innhold
Kronikk

En folkeavstemning over Putins styre

Det er ingen tvil om hvem som vinner valget på søndag, men for å legitimere sitt styre trenger Putin et høyt oppmøte.

putin

På søndag går russerne til valg, der Putin vil vinne. På sikt kan fokuset på personlig popularitet og stabilitet true regimets økonomiske og politiske legitimitet, skriver kronikkforfatterne. Avbildet er Putin under en ungdomssamling onsdag.

Foto: Alexander Zemlianichenko / AFP

Når de russiske velgerne søndag går til stemmeurnene for å utpeke landets leder for de neste seks årene, er dette på mange måter en mellomstasjon. Helt siden Putin kom tilbake som president i 2012 har det vært større spenning knyttet til presidentvalget i 2024 enn 2018: Om ikke den russiske grunnlovens bestemmelse om at en president kan sitte i kun to perioder på rad endres, vil Putin måtte gå av ved neste valg.

Usikkerheten om hva Putin vil gjøre i 2024 ligger an til å prege russisk politikk de neste årene – noe som vil kunne være til hinder for nødvendige innenrikspolitiske reformer.

Kan utsette upopulære reformer

Det synes å herske bred enighet om at Putin nå bør vektlegge innenrikspolitisk reform – ikke minst på økonomifeltet. Uten reformer er det sannsynlig at den økonomiske veksten forblir lav. Men det er ikke gitt at slike reformer vil bli gjennomført.

Putins personlige popularitet er den fremste garantien for regimets overlevelse.

Russland har i dag et personfokusert regime bygget rundt presidenten, der Putin balanserer ulike interessegrupper innenfor den politiske og økonomiske eliten. Putins personlige popularitet er den fremste garantien for regimets videre overlevelse. Dersom Putin går av i 2024, er det viktig at han fortsatt har en oppslutning han kan overføre til arvtakeren, slik han gjorde før valget i 2008. Putin kan derfor fristes til å utsette nødvendige, men upopulære reformer.

Men først skal årets valg avvikles. Det hersker ikke tvil om hvem som vinner. Usikkerheten dreier seg først og fremst om hvordan Putin vinner: med hvor stor margin og, ikke minst, med hvor stor deltakelse.

Hvem stiller?

I utgangspunktet meldte 70 kandidater sin interesse for å stille, men det store flertallet falt fra underveis – blant annet den kjente opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj, som ble nektet registrering på formelt grunnlag (han har en omstridt betinget dom på seg). Da den endelige listen ble lagt frem, var antallet kandidater redusert til åtte.

Opposisjonen har ikke ressurser som kan utfordre dagens regime.

Putin stiller denne gang som uavhengig kandidat og befester slik bildet av seg selv som en leder som står hevet over partipolitikken. Av partiene representert i Dumaen stiller det nasjonalistiske LDPR med den gamle traveren Vladimir Zjirinovskij, mens Kommunistpartiet valgte å tenke nytt: I stedet for å nominere Gennadij Ziuganov, partileder siden 1993, valgte de den relativt ukjente Pavel Grudinin, direktør for et kollektivbruk utenfor Moskva.

De øvrige kandidatene på stemmeseddelen er veteranen Grigorij Javlinskij fra det liberale Jabloko; Boris Titov, mangeårig næringslivsombud; Maksim Surajkin fra partiet Russlands kommunister; nasjonalisten Sergej Baburin; og Ksenia Sobtsjak, kjent programleder og datter av Putins politiske mentor i St Petersburg.

Mer folkeavstemning enn valg

Ved inngangen til valgkampen gav målingene Putin rundt 70 prosent, mens de nærmeste utfordrerne, Zjirinovskij og Grudinin, hadde 6 prosent oppslutning. Siden vinneren er gitt på forhånd, kan valget betraktes mer som en folkeavstemning over det sittende regimet enn som et reelt valg mellom likeverdige alternativ. Spenningen er først og fremst knyttet til valgdeltakelse. For å legitimere sitt styre er det ikke nok for Putin bare å vinne, det må også være høyt oppmøte. Uoffisielt sies målet å være 70 prosent deltakelse med 70 prosent støtte til Putin.

Usikkerheten om hva Putin vil gjøre i 2024 vil prege russisk politikk de neste årene.

Opposisjonen sto dermed overfor et vanskelig valg: Hvordan best målbære motstand mot myndighetene i et valg man er dømt til å tape? To hovedstrategier pekte seg ut: Å delegitimere valgresultatet gjennom å oppfordre til boikott, eller å bruke valgkampen for å nå ut med et regimekritisk budskap.

Navalnyj valgte boikott. Etter at han selv var blitt nektet å stille, oppfordret han velgerne til å vise sin misnøye ved å bli hjemme på valgdagen. Sobtsjak valgte derimot å delta fullt ut. Hun profilerer seg som kandidaten «mot alle»: hun vil gi de liberale, Putin-kritiske velgerne en mulighet til aktivt å vise sin misnøye.

Putin = stabilitet

En hovedårsak til den manglende spenningen er rett og slett at det i dagens situasjon mangler et troverdig alternativ. Ingen av opposisjonskandidatene har ressursene som skal til for å utfordre dagens regime. De fleste representerer dessuten standpunkter som den jevne russer oppfatter som for ytterliggående, enten det gjelder nasjonalisme (Zjirinovskij), økonomi (Surajkin) eller liberale verdier (Sobtsjak).

Putin stiller som uavhengig kandidat, hevet over partipolitikken.

Selv om mangelen på troverdige alternativ dels er et resultat av at myndighetene har gjort det svært vanskelig å bygge opp en reell opposisjon, er situasjonen i dag at et klart flertall foretrekker Putin fremfor de øvrige kandidatene. Etter 18 år ved makten representerer Putin ikke bare kontinuitet, men også stabilitet. For dem som husker 1990-tallet, er terskelen for å eksperimentere med nye politiske og økonomiske modeller relativt høy.

Veien videre

For at Putin skal bevare sitt politiske handlingsrom er det avgjørende at svaret på hvorvidt han stiller til gjenvalg – eller kunngjør hvem som skal ta over – skyves så nært 2024 som mulig. Samtidig er det viktig for Putin at åpen rivalisering innad i makteliten holdes nede, slik at den ikke lammer dag-til-dag-politikken.

Slik det ser ut nå, kan vektleggingen av personlig popularitet og fortsatt stabilitet på lengre sikt true regimets økonomiske og politiske legitimitet.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter