Denne uken brøt forhandlingene mellom Legeforeningen og staten sammen. Rekrutteringskrisen i fastlegeordningen har gått fra vondt til verre. Over hele landet melder nå den ene kommunen etter den andre at de mangler fastleger. I verste fall kan tusenvis av pasienter risikere å stå uten fastlege dersom ikke noe gjøres raskt. En bærebjelke i helsetjenesten og en grunnsten i velferdsstaten er i ferd med å kollapse. Hvordan kan det ha seg at staten ikke innser alvoret?
Staten tilbyr altfor lite
Vårens forhandlinger om fastlegenes normaltariff var muligheten vi hadde til å skape ny optimisme i et legekorps på strekk. Men statens tilbud var altfor lite – og det kommer altfor sent. I stedet for handlekraft og strakstiltak, fikk vi løfter om evalueringer og en handlingsplan – i 2020. I stedet for å gjøre noe med situasjonen her og nå, nøyer staten seg med å sitte på hendene i årevis til alt er ferdig utredet. Dette er ikke svarene vi trenger i krisetid. Dette er handlingslammelse. Derfor brøt Legeforeningen forhandlingene.
Staten mener de har vært rause og gitt fastlegene et godt tilbud. De fleste lønnsoppgjørene denne våren endte på 2,8 prosent, som er det samme staten tilbudte fastlegene. I tillegg la de 100 millioner ekstra på bordet for å bøte på den alvorlige situasjonen. Det staten hopper bukk over, er at vi står i en svært presserende situasjon. Årets forhandlinger burde ha handlet om å stagge den dramatiske utviklingen vi ser i kommunene og berge en ordning i krise. 100 millioner fordelt på 426 kommuner, er ikke mer enn 230 000 kroner til hver kommune. Dette utgjør knapt en kvart fastlegestilling.
Unge kvier seg for usikkerheten
Legeforeningens siste krav var 280 millioner. Disse midlene skulle gå til kortere pasientlister, yngre leger og rekruttering til distrikt. Dette vil vært gode strakstiltak, men det ville ikke løst krisen alene. En bærekraftig og framtidsrettet fastlegeordning vil kreve et økonomisk løft langt utover dette.
For behovene er store: Skal vi rekruttere flere fastleger, må vi redusere arbeidsbelastningen og gi de unge legene bedre økonomisk forutsigbarhet. Å etablere seg som fastlege kan fort koste opptil to millioner. Dette kommer da ofte på toppen av en rekke andre banklån i en etableringsfase i livet. En ung fastlege i Oslo i dag må regne med 60 000 til 100 000 kroner i utgifter hver måned – og det før legen har begynt å behandle en eneste pasient. Denne økonomiske usikkerheten gjør at unge vegrer seg for å gå inn i yrket.
Skal fastlegene ha en arbeidshverdag som er til å leve med, må vi innføre kortere lister så de kan bruke god nok tid på hver pasient. Skal pasientene møte en moderne fastlegeordning, må legene ha muligheten til å investere i flere helsesekretærer, laboratorieutstyr og digitale løsninger. Dette er fremtiden. Dette forventer befolkningen.
Men disse forventningene blir også stadig mer krevende å innfri.
Kapasiteten er sprengt
Legeforeningen har varslet om faresignalene i flere år. Vi har vært tydelige på at vi trenger flere fastleger. Staten har lukket øynene. Konsekvensene har fastlegene selv tatt på egen kappe. Men nå er strikken strukket for langt, og kapasiteten er sprengt. Nesten 700 årsverk ekstra dekkes inn ved at fastlegene har måttet utvide arbeidsuken sin. De jobber nå i snitt nesten 56 timer per uke. Det er mer enn elleve timer hver dag. Det utføres 1,4 millioner flere konsultasjoner hos fastlegene nå enn for bare seks år siden.
Fastlegene skal og vil fortsatt stå på for pasientene sine. Men vi forventer at staten strekker seg lenger for å berge en ordning i krise. Dessverre er ikke statens tilbud i nærheten av det som må til. Vi trenger ikke mer dokumentasjon som slår fast at fastlegetjenesten er overbelastet. De utredningene har vi allerede. Vi vet hva som må gjøres.
Det vi trenger nå er handlekraft. Vi har noe verdifullt å ta vare på.
Vi har ikke råd til å la være.
Følg NRK Debatt på
