Kronikk

«En liten privat innrømmelse: Jeg var full av stereotyper og frykt for Downs syndrom»

Eivind Ullevoldsæter er pappa til Albert (5) med Downs syndrom. Han har fem klare oppfordringer til de som skal debattere abort.

Mor og baby hander

Du skal selvsagt bestemme over egen kropp og ta beslutninger som er best for deg og din familie. Men du skal gjøre det basert på oppdatert kunnskap og i lys av en fordomsfri debatt. Såpass skylder vi barna våre, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Sarah Ahrens

Kjære abortdebattant,

Så er tiden igjen kommet for å diskutere abort og abortloven. Med jevne mellomrom dukker debatten opp, og for meg, som pappa til en gutt med Downs, oppleves den like nådeløs og brutal hver gang. Og hver gang lover jeg meg selv at jeg skal lukke øyne og ører slik at de følelsesmessige påkjenningene av fordommene der ute ikke skal knekke meg. Jeg gjør for øvrig samme øvelse i år, dog med ett unntak: Herunder følger noen ønsker om kjøreregler for debatten i håp om at den faktisk kan benyttes som anledning til å øke kunnskapsnivået og dermed avlive fordommer knyttet til Downs syndrom:

1. Hvis du skal debattere et tema, sørg for å ha oppdatert kunnskap som utgangspunkt for meningene dine. Den generelle kunnskapsbasen det henvises til blant helsepersonell om Downs syndrom, er om lag 30 år gammel, og har knapt noe relevans i dag. Visste du for eksempel at mennesker med Downs syndrom er mer fornøyd med egne liv og lykkeligere enn befolkningen for øvrig?

2. Ikle diskursen en så fordomsfri språkdrakt som mulig. Enten du jobber i dagspressen, er barnelege, minister eller anonym mamma: Unngå betegnelser som sykdom, feil eller avvik. De er like misvisende som de er diskriminerende. Her kan en forholdsvis enkel øvelse gjøres på individnivå. Still deg selv følgende spørsmål: Hva hvis det var mitt barn som ble omtalt i ovennevnte ordelag?

3. Se saken fra den andres ståsted og vær åpen og nysgjerrig. Det er høyst menneskelig å reagere på det som er annerledes og ukjent med negative følelser som sinne, frykt, aversjon og til og med hat. Uten økt kunnskap eller nødvendig innsikt vil du derfor ofte i møter med det ukjente oppleves som ubetenksom, fiendtlig eller slem. Det betyr ikke at det nødvendigvis representerer dine verdier eller holdninger, men vær klar over at uvitenhet avler fordommer som igjen gjør at du kan opptre i utakt med våre felles verdier som for eksempel solidaritet, nestekjærlighet og likeverd. En liten privat innrømmelse: Jeg var full av stereotyper og frykt for Downs syndrom før jeg tilfeldigvis fikk et barn med diagnosen.

4. Bekjemp fordommene. Tenk om debatten også kan bidra til en positiv holdningsendring. Her kan følgende øvelse på gruppenivå være et nyttig verktøy: Erstatt termen Downs med same eller jøde og se om du oppdager den systemiske diskrimineringen som eksiterer i den generelle debatten og i selve lovgivningen. Det paradoksale med paragraf 2c i abortloven er at diagnosen Downs syndrom ikke oppfyller noen av kriteriene for svangerskapsavbrudd etter uke tolv. Det er altså både feil og avvik i selve lovgivningen.

5. Ikke aksepter det bestående: Enten det er forvaltningen eller diagnosemanualer: Tenk at WHO sin manual, ICD-10, fortsatt opererer med diagnosen ’psykisk utviklingshemmet’ til tross for hvor misvisende og nedsettende dette er.

Til slutt: Du skal selvsagt bestemme over egen kropp og ta beslutninger som er best for deg og din familie. Men du skal gjøre det basert på oppdatert kunnskap og i lys av en fordomsfri debatt. Såpass skylder vi barna våre.